2000 - Kanoekspedisjon Alaska

Les den spennende og innholdsrike turberetningen til Egil Stole og Kenneth Tollefsen fra deres kanoekspedisjon i Alaska.

Sakte, nesten lydløst glir kanoen nedover den krystallklare Nome Creek som ligger i øvre delen av vassdraget som slynger seg gjennom White Mountains, Interior Alaska. Lyden av vakende harr og svake vindsus i den spredte granskogen er det eneste som avbryter stillheten. Det er første dag på var kanotur gjennom Alaskas fantastiske villmark og foran oss har vi en 230 kilometer lang elvestrekning. Forventingene her er store og spenningen er til å ta og føle på. Vi ser flere fine harr som står langs elvekanten idet vi passerer med kanoene, og vi begynner straks å montere fiskeutstyret. Ikke lenge etter sitter den første harren på Vidar sin tørrflue. Ingen stor fisk, men med en utrolig fargeprakt. Den store ryggfinnen i svart med blålilla prikker glitrer i sollyset. Alle er fascinerte, ingen av oss har fanget harr før. Den blir forsiktig sluppet ut igjen, Nome Creek er nemlig "catch & release only"-område. Men litt lenger nede, der Nome Creek, Bear Creek og Champion Creek slår seg sammen og danner Beaver Creek, kan vi heldigvis beholde fangsten. 

 

Et stor plask like ved siden av kanoen får pulsen til å stige. En bever glir nedover strømmen like under overflaten parallelt med kanoen vår, og vi får vårt første møte med denne artige gnageren. I ukene som kommer ser vi bever flere ganger om dagen når vi er på elva. Vi skjønner etter hvert hvorfor elva har ratt navnet Beaver Creek. Utallige beverhytter og dammer vitner også om at elva har en stor bever-bestand. 

 

Når sola begynner å stå lavere på himmelen og det er på tide å slå leir, stifter vi bekjentskap med en annen av Alaskas vilt arter, nemlig myggen. Vi finner fort ut at hodenett og myggmiddel er uunnværlige hjelpemidler for i det hele tatt å holde ut. De første dagene er myggen til stor irritasjon, men etter hvert som dagene går blir vi vant til det og kroppen reagerer heller ikke sa kraftig på stikk. Første kvelden finner vi også ferske fotavtrykk etter en stor bjørn like ved leiren, det gir oss en påminnelse om at her ute er det ikke mennesket som er den øverste hersker. Vi vet at det finnes bade grizzly og svartbjørn her, og vi tar en del forhåndsregler for å unngå farlige situasjoner med dette mektige rovdyret. Dette gjelder først og fremst oppbevaring og tilberedning av mat. Leiren etableres alltid i en trekant, med et par hundre meters avstand mellom telt, matlaging og oppbevaring av mat. Viktig er det også å aldri ta mat med inn i teltet. Dessuten er vi utstyrt med hagle ladet med slugs og pepperspray til selvforsvar i nødsituasjoner. Det er også viktig å lage lyder i tett vegetasjon for å varsle var ankomst overfor bjørn. 

 

Landskapet de neste dagene på elva domineres av slake, spredt og glissen småvokst granskog samt en del myr. Vi observerer mye rovfugl, både hvithode, hønsebauk, spurvehauk, og falker. Også ender er det en god del av, spesielt fiske ender. Elva veksler hele tiden mellom brede, rolige partier og raskere småstryk. I strømmen var det en del beering, grunnstøting og kollisjoner med treer som hang ut over elva. Ingen har heldigvis blitt skadet, en brukket fiskestang og noen riper i bunnen av den sammenleggbare kanoen er alt. 

 

Etter hvert finner vi ut at harrfisket i Beaver Creek er minst like bra som i Nome Creek. Vi får så mye harr vi vil ha, både på flue, sluk og spinner. Noen plasser er fisken faktisk sa bitevillig at de gjentatte ganger hopper opp av vannet ved siden av kanoen for å bite på Vidar sin knallrosa Vibrax-spinner! De største fiskene, på opp mot halvkiloen, får vi inne under torvkanter og under nedfalne trær og greiner langs bredden. Harren er en ypperlig matfisk, og vi fileterer mesteparten og tilbereder den både steikt, i folie på balet og kokt i fiskesuppe. 

 

Foran oss på elva får vi øye på to harlekin-ender som vaktsomt Svømmer langs bredden. Dette er en av Alaskas mest fargerrike ender. Idet vi nærmer oss tar de plutselig til vingene og flyr rett forbi kanoene og oppover elva. Sola er på vei ned, og foran oss ser vi fjellkjeden som kalles White Mountains. Etter noen dager padling har vi kommet frem, fjellene er bratte og stuper rett ned i elva. Ved foten av disse fjellene slår vi leir. 

 

Etter en god porsjon havregrøt med sukker og kanel til frokost, er planen er at vi skal bestige det høyeste punktet. Vi gjør utstyret klart og starter klatringen med godt mot. Utsikten er flott og vi ser dalen vi har padlet. Værgudene er heldigvis med oss, det er sol og skyfri himmel i dag. Etter å slitt oss opp den første fjellveggen star vi på en egg der et fjellmurmeldyr setter seg godt til rette på en klippe i det varme solskinnet. Etter en god porsjon havregrøt med sukker og kanel til frokost, er planen er at vi skal bestige det høyeste punktet. Vi gjør utstyret klart og starter klatringen med godt mot. Utsikten er flott og vi ser dalen vi har padlet. Værgudene er heldigvis med oss, det er sol og skyfri himmel i dag. Etter å slitt oss opp den første fjellveggen står vi på en egg der et fjellmurmeldyr setter seg godt til rette på en klippe i det varme solskinnet. Murmeldyret later til å bry seg lite om vart nærvær. Litt senere utbryter Vidar at han ser en fjellsau som kommer rett mot oss. Væren har store horn og opptrer svært aggressivt, og hagla gjøres klar i tilfelle den angriper. Plutselig tar den fart oppover klippen og begynner å klatre mot oss. Den ombestemmer seg og snur i et byks. Tydeligvis er det hans klippe vi har okkupert. I det den forsvinner ser vi en caribou springe nede i dalsiden. Oppglødd over det mangfoldige dyrelivet fortsetter vi klatringen oppover mot det endelige målet. Etter noen timer slit, star vi på et smalt spir som er en halv meter bredt, med bratte fjellsider på begge sider. Fomøyd setter vi oss ned og tar pause mens vi nyter utsikten. 

 

Elva er blitt mye breiere og fører nå større mengder vann. Vannstanden har også steget omtrent en halv meter de siste dagene på grunn av nedbør. Vi ligger i kanoene og driver nedover et rolig parti da vi plutselig oppdager en person som står på elvebredden og vinker. Overrasket over å se folk her, padler vi inn til bredden. Personen har skjegg, er kledd i slitt dongeribukse og har to revolvere i beltet. Vi hilser på Archie som sier han bor her, han har faktisk bodd her 40 år og lever som pelsjeger. Archie inviterer oss opp til tømmerhytten og vi takker ja til tilbudet. Hytta hans er en gammel koie med jordgulv uten vinduer. Her rigger vi opp en presenning som ly for regnet og inviterer han på fellesmiddag. Vi blir sittende noen timer og høre han fortelle jakthistorier og om livet i villmarken. Morgenen etterpå hjelper vi Archie med å bære tømmer slik at han kan få utbedret hytta si. Etter noen timer med fysisk arbeid tar vi kaffepause og han viser oss ulike fangstmetoder. Det er på tide å dra videre, og før vi tar farvel får vi med oss brev han har skrevet til familie og kjente. 

 

Padlingen fortsetter og vi beveger oss raskt nedover. Dalen vi har padlet i noen dager er bratt slutt og landskapet har endret seg til tundra. Stedet vi skal bli hentet ut med fly fra menner seg, som er bade vemodig samtidig som det skal blir godt å komme tilbake til sivilisasjonen. 

 

Vi våkner til flydur som nærmer seg. Det var akkurat dette vi spøkte med rundt bålet kvelden før, piloten er en time for tidlig ute. Vi kravler ut av teltet og begynner med pakking av utstyr samtidig som flyet lander på grusbanken. Flyet har kun plass til to personer og må derfor fly to ganger. Dette passer bra, så kan de to som blir igjen pakke resten av utstyret. Flyturen gar mot Fairbanks og vi lander etter en flott tur. Mens piloten henter de andre, ordner vi med leiebil og får oss litt skikkelig mat. Nå er det bare en god seng og dusj som mangler. 

 

Etter en god natt Søvn samIes vi og diskuterer hva vi skal gjøre resten av tiden. Vi bestemmer oss for a kjøre ned til Kenai-halvøya for å fiske laks. På vei til Kenai tar vi en tur innom Denali. Dette er en av Alaskas mange store nasjonalparker og her finnes Nord-Amerikas høyeste fjell, Mt. McKinley. Området er kun tilgjengelig fra en smal grusvei som slynger seg mange mil innover. Området bar et spesielt rikt dyreliv, noe vi raskt oppdager. I Denali finnes det en bestand av grizzlybjørner som teller ca. 200 dyr, og vi er heldige og får se fire av dem under vårt korte opphold. De første bjørnene vi ser er en stor binne med en unge som beiter fredelig på en gress-slette ca. 100 meter fra oss. I Denali nasjonalpark har det vært jaktforbud i lang tid, og dette gjør at dyr her har mindre naturlig frykt for mennesker enn det som er normalt for andre omrader. Høydepunktet på denne turen er når vi på kun 20-25 meters avstand får se to voksne ungbjørner, antageligvis søsken, som beiter side om side i en liten blomsterdekket Iysning, midt i en ellers krattkledd skråning. Det gir oss et litt annet bilde av disse majestetiske dyrene enn den mer vanlig utbredte oppfatningen om dem som blodtørstige og uberegnelige rovdyr. Grizzlybjørner i Denali har 85% plantekost på menyen, resten består av jordekorn, kadaver 0.1. Men for all del; disse store rovdyrene kan være farlige og må omgas med stor respekt. Vi ser også mange andre dyrearter på turen var i Denali, bl.a. mange caribou, elg, rev, snøskohare, jordekorn, fjellmurmeldyr, fjellsau, ryper og falk. Landskapet er variert med store, frodige og grønne daler omgitt av fargelike og snøkledde fjelltopper. Vi får uheldigvis ikke øye på toppen av Mt. McKinley på grunn av lavt skydekke, fjellet som ruver nesten 7000 meter fra bunn til toppen. 

 

Transport i Alaska er dyrt, men nødvendig. Friheten i å komme seg rundt er derimot verdt pengene. Vi har kjørt fra Fairbanks til Anchorage og videre nedover til Kenai. Akkurat nå har vi Kenai river på høyre side, en av verdens mest kjente lakseelver. Det kan gå så mye som 15000 med laks opp i denne elven hver dag. Etter å ha kjørt noen kilometer videre ser vi et skilt som markerer Russian river på venstre side, plassen alle samler seg for a ta del av lakseeventyret. Kan det stemme at folk står så tett som vi har sitt på bilder? Og det stemmer absolutt, de står med et par meter mellomrom. Vi rister på hodet og tenker "dette gidder vi ikke". Men i løpet av kort tid ser vi mange som får laks på kroken, faktisk nesten kontinuerlig er det noen som tar laks. Det kunne jo vært kjekt å prøve et par kast, så kanskje vi kan sikre oss en laks før vi prøver en annen plass? Og dermed er det gjort, første laks sitter på kroken og adrenalinet pumper rundt i kroppen. Selv om den ikke kommer på land, er fiskeiveren så stor som den aldri har vært før. Problemet er at en ikke kan fiske som i en Norsk elv, her kan en bare ha noen meter snøre ute for å ikke lage floke med de andre. Etter endel kast kommer vi inn i teknikken og får fisk på ofte. Problemet er å få dem på land, det er bare lov å fiske med enkelkroket flue i en viss dimensjon, som gjør at fisken ofte henger dårlig. Vi finner oss etter hvert et elvestrekk litt nedstøms for den verste folkemassen som vi stort sett får ha for oss selv. 

 

Vi er sikkert blant de ivrigste fiskerne i elva, når en av oss har laks på kroken hjelper de andre til med å få fisken på land. Etter hvert får vi opp mange flotte, sølvblanke laks samt et par fisker med gytedrakt og karakteristisk pukkel, alle mellom 2,0 og 5,0 kg. Etter noen dager med fiske og mange kilo laks, er dessverre tiden vi har til disposisjon over og vi må kjøre mot Anchorage. Vi setter oss på flyet, mett på naturopplevelser og med en liten drøm om engang å reise tilbake. Alaska er mulighetenes land når det gjelder natur og friluftsliv, og en tur hit anbefales til alle friluftsinteresserte. Et tips er å starte planlegging i god tid før en skal reise, ikke minst bør en skaffe flybilletter tidlig.

2000 - Kanoekspedisjon Alaska

Les den spennende og innholdsrike turberetningen til Egil Stole og Kenneth Tollefsen fra deres kanoekspedisjon i Alaska.

2000 - Kanoekspedisjon Alaska

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: