2009 - Baffin Babes - 80 days in the Arctic

I nesten to år forberedte vi ekspedisjonen “Baffin Island – 80 days in the Arctic”.

Baffinbabes teamet består av Vera Simonsson(28), Emma Simonsson(26), Ingebjørg Tollefsen(26) og Kristin F. Olsen(27). Baffin Island er Canada’s største og verdens femte største øy.

Les det spennende reisebrevet:

- Is it just you? Who is with you? 

- Hva mener du, spør Vera isbjørnjegeren som står framfor henne i en vakker selskinnsdrakt.

-I mean, is there no man with you? 

Isbjørnjegeren Elis ser overrasket og forvirret ut når han kikker mot teltet. Han venter på at det skal dukke opp en mann fra teltåpningen. I stedet kommer to arktiske gudinner: Emma og Kristin.

I nesten to år forberedte vi ekspedisjonen “Baffin Island – 80 days in the Arctic”. Vi begynte med: Hvor skal vi dra? Hvor lenge skal vi være ute? Hva har vi lyst til å gjøre og oppleve? Vi hadde alle fire lyst å dra til et sted med ordentlig vinter, et sted hvor vi kunne gå langt og lenge på ski og et sted med urbefolkning. Etter at Kamchatka ble forkastet på grunn av kronglete byråkrati og tett i tett med trær der vi ønsket å gå, falt valget på Baffin Island, en øy i den nord-østre delen av arktisk Canada. Vi visste lite om øya og tok fatt på oppgavene med å hente inn informasjon, tillatelser, kart og en løsning på de logistikmessige utfordringene. Over skurrete telefonlinjer mellom Skandinavia og Baffin Island var dette en til tider frusterende og tidkrevende prosess. Det at vi fire ikke var samlet på samme sted, gjorde heller ikke planleggingsfasen lettere. Vera Simonsson guidet i Afrika og Antarktis, Kristin Folsland Olsen jobbet med hunder og foto på Grønland, Emma Simonsson studerte for fullt i Göteborg og jeg, Ingebjørg Tollefsen, jobbet som lærer og med hunder på Svalbard. Telefonkonferanser over Skype var redningen, i alle fall de få gangene alles nettverk fungerte optimalt. Parallelt med planlegging, jakten på sponsorer og utstyrsanskaffelser, trakk vi bildekk, trente styrke og la på oss fettreserver på ca 8 kg hver. 

1. mars står vi endelig klare til avreise på Oslo Lufthavn Gardermoen. I alle fall tre av oss er klare. Jeg har slitt med mystiske mageproblemer store deler av vinteren og må bli igjen. Det er tungt å se de andre dra avgårde på vårt eventyr og jeg fokuserer hardt på at jeg skal bli frisk til å delta på andre etappe. 10. mars, etter noen hektiske dager i Canada hvor det siste planlegges og kjøpes inn, spenner endelig Emma, Vera og Kristin på seg ski og pulk og legger avgårde nordover fra inuitlandsbyen Qikiqtarjuaq. Termometeret viser -38 grader og en liten bris biter i alt som er av bar hud. Sola stråler og med brede smil og en viss spenning i magen tar jentene de første av mange stavtak på den 80 dager lange ferden.

Selv om pulkene veier 100 kg glir de forholdvsis lett på det harde snølaget som dekker havisen. I tillegg får de god hjelp av hundene Buck og Anu. De har vi fått låne i Baffins hovedstad Iqaluit, og er med oss som trekkdyr, isbjørnvakt og hygge. Og isbjørnvakt er det lurt å ha. Områdene rundt Baffin Island er de mest isbjørntette områdene i verden. 

- Er det noe som beveger seg der borte? Vera myser inn i pakkisen og får igjen øye på noe som rører seg.

- Isbjørn!

Kikkert, signalpistol og våpen er framme i løpet av få sekunder. Daglig har jentene krysset ferske bjørnespor, men det første bjørnemøte lot allikevel vente på seg. Denne bamsen har kurs rett mot dem og kommer raskt nærmere. 

- Hvis han går forbi den isblokken skyter jeg varselskudd! Sier Kristin, som står klar med signalpistol.

Emma nikker og Vera stiller seg opp med rifla. Plutselig skifter isbjørnen retning og lunter avgårde i motsatt kurs. Han var nok bare nysgjerrig på hva slags skapninger som befant seg ute i hans territorie.

Første del av turen preges av sol fra klarblå himmel, men solen er ikke høyt nok oppe til at den varmer nevneverdig. Det er kaldt! Tre lag med ull på overkropp og bein er på hele tiden, både dag og natt, og med en gang det er pause kommer også dunjakke og skinnlue på. Føtter og hender er spesielt utsatt og sparkes og ristes varme flere ganger daglig. Noen dager er det som om varmen aldri kommer. Alt fryser! Tannkremen, oljen de drikker for å få i seg mer fett og snørret på vei fra nesa til bakken. I telttaket er det fullt av is. Jentene sover i fire poser. Den innerste som skal hindre at fukt fra kroppen skal trekke inn i soveposen fungerer ikke og hver kveld må jentene smelte isklumper i posen før de kan sove. 

Sola kommer stadig høyere og langsomt blir det varmere. Roen sprer seg i kroppen og friheten nytes til det fulle. Øynene vandrer over isskulpturer og frossen havshorisont. Med kraftigere sol kommer også verre soleksem. Selv om de smører seg med solkrem i faktor 50, har alle tre kløende flekker av soleksem på kinnene. Løsningen blir å dekke dem til med store plasterlapper. En kveld Vera tar av disse merker hun et tynt lag med is mellom kinn og plaster. Den nye, tynne huden er frostskadet og både Vera og Kristin får den natta veskefylte blemmer. Emma plages mest med føttene. Om natten drømmer hun at hun skyter av seg føttene, og disse blir erstattet med nye, smertefrie føtter uten blodige gnagsår. 

Etter fire uker på tur når ekspedisjonen landsbyen Clyde River. Noen av byens 1024 innbyggere møter jentene nede på isen. Det er påskeferie og glade barn vil gjerne hjelpe til med å trekke pulkene de siste hundre meterne til land. Utenfor husene henger isbjørn- og selskinn til tørk og gatene er fulle av unger som spiller hockey. Emma, Vera og Kristin går straks til butikken for å kjøpe etterlengtet fersk mat og får i samme slengen nyttig infomasjon om ruta videre av byens jegere, som er i ivrig diskusjon utenfor Coop'en.

10. april er vi endelig fulltallige. Jeg ankommer Clyde River etter det jeg trodde skulle vær en rolig måned på Svalbard. Stadig mottok jeg lange lister fra jentene over satelittelefonen over ting jeg måtte ordne, skaffe og fikse. Helt ærlig må jeg innrømme at jeg var ganske lei av dem alle tre i slutten av mars. Når jeg nå endelig ser dem igjen er alt glemt og jeg deler velvillig ut Elisabeth Arden krem, saltpastiller og snus, som jeg i siste liten fikk streng ordre om å kjøpe på flyplassen. Sammen fortsetter vi forberedelsene til andre etappe. Vi pakker all mat i porsjons- og dagsposer, sliper pulkmeier og reparerer ødelagte ledninger. Det er mye å gjøre, men vi rekker også å gå på middagsbesøk og grine i sofaen til “Titanic” på TV'en, før vi igjen er klare til å legge avgårde.

Første dag på tur spyr jeg. Nervøsiteten sprer seg i gruppa. Dette er dette som har vært problemet i hele vinter. Jeg har hatt vanskeligheter med å spise, har kasta opp og vært helt energiløs. Jeg mente jeg var frisk, men blir nervøs når dagens frokost kommer opp igjen. Heldigvis kjennes det ikke ut som om det er det samme som i vinter, og når Emma spyr neste dag, er jeg faktisk litt letta. Det jeg hadde i vinter smitta ingen, så det kan ikke være det samme. Vi har trolig fått med oss mageinnfluensa fra Clyde River og i to uker er hele tiden en av oss syk. Hunder og tre babes trekker pulk, mens den syke har nok med å ta seg fram uten å tenke på annet enn seg selv. Med 120 kg i hver pulk er dette en hard tid. Ofte går vi to eller tre, i tillegg til hunder, på en pulk for å få dem opp motbakkene. 

Etter en uke på tur når vi Sam Ford Fiord. Det spektakulære området er kjent for sine steile klippvegger som reiser seg 1500 meter opp fra havet. Hit kommer det hvert år noen få klatrere og base hoppere for å leke seg i dette avsidelsliggende paradis. Vi møter en klatrer, Dave, og sammen bestiger vi Broad Peak, en alpin topp på 1892 moh. Fjellets ene side stuper loddrett ned mot fjordisen og jeg kjenner et sug i magen når jeg ligger på kanten og kikker ned. Heldigvis finnes det slakere veier ned, så vi drar av fellene og nyter telemarkssvinger med “Herr Nansen” på soloppvarma snø.

Magesyken slipper taket og våren nærmer seg. Det er behagelig temperatur og føret er godt. Pulken sklir nesten av seg selv og vi vandrer over store sjøer og brede fjordarmer. Vi trenger ikke å gå samla. Det er deilig å gå litt for seg selv, kikke på det vi passerer, la tankene komme og nyte den enorme friheten det er å være på langtur. Her er det kun de primære behov vi trenger å tenke på. Vi må spise, sove og gå en viss distanse hver dag. Det er så enkelt! Vi trenger ikke å bekymre oss for alt som skal gjøres eller burde hvert gjort. Det er ingen som kan få tak i oss, det er ingen telefon å svare eller mail å sjekke. Jeg elsker det! Slike lettere fjordetapper avløses av landkrysninger. Ruta vår veksler mellom havis- og fjelletapper. Når vi tar oss over pass er det knall hard, men artig, jobbing opp trange elveleier og morenelabyrinter. Premien er å komme opp i høyden og få utsikt og luft under vingene, for ikke å snakke om utforbakkene bakkene ned til fjorden. 

I mai kommer våren! Fuglene synger, reven bjeffer og haren spretter over leirplassen. Vera klager over dugg på solbrillene og svette som renner i strie strømmer mellom brystene. I følge henne er det ingen som svetter så mye som henne i hele verden. Kristin er selvutnevnt solgudinne og elsker at plaggene kastes. Så kommer snøen. Vi har hatt finvær og hardt føre helt fram til midten av mai, men plutselig begynner det å snø i vanvittige mengder. Det kjennes som om pulkene plutselig veier 100 kg ekstra og vi må gå på rekke og rad for å komme oss framover. Den som har lettest pulk brøyter. Slik går vi en time, så bytter vi både pulk og posisjon. Vi sluker ikke lengre kilometer og skjønner at vi må virkelig gå på om vi skal ha tid til å legge turen over noen høytliggende breområder i stedet for å følge havisen hele veien til Pond Inlet. Den lille Duracell-kaninen Emma på 57 kg drar opp et vanvittig tempo når hun går i tet. Før tur var enkelte folk skeptisk til at ei så lita jente skulle på 80 dagers ekspedisjon. Mange mente at hun kunne umulig være sterk nok til å dra en såpass tung pulk. De skulle sett henne nå! Jeg sliter derimot. Det er tungt. Jeg har vanskelig for å innrømme for meg selv og de andre at jeg ikke er like sterke som dem. Det fører til en tur i kjelleren og jeg slenger med leppa. Vi har hver søndag en gruppesnakk, kalt psykotimen, der vi skal snakke om negative og positive ting og følelser, slik at vi unngår situasjoner som jeg har ført oss opp i nå. Jeg synes det er vanskelig å takle at Emma og Vera er så utrolig tette som søsken, og føler meg mange ganger utafor. Noen ganger kjennes det ut som om vi er på tur to og to. At jeg slenger ut en kommentar, i stedet for å ta opp det jeg ser på som et problem, på en ordentlig måte, fører til misforståelser, vonde følelser og gråt. Vi er nødt til å sette oss ned, prate og finne en løsning. En time senere holder vi rundt hverandre og innser at vi allikvel er et uslagbart team.

Vi jubler når vi innser at vi har tid til avstikkeren opp på Jimi Massi Galciers. Dette er et stort delmål for oss og med iver og ny energi tar vi fatt på første del av de kommende dagers 1100 høydemeter. Skuffelsen er derfor stor når tåka ruller inn andre dag og pakker oss inn i en hvit grøt. I en og en halv natt kikker vi på kompassnåla. Vi går om natta nå. Det er for varmt å gå på dagen. I den våte snøen blir pulkene umenneskelige tunge og klabbene på skia irriterende store. Plutselig en natt forsvinner tåke og skyer. Vi står på det høyeste punktet med utsikt over breene og alle de omkransende fjelltopper. Det er så vakkert, så utrolig herlig å få se alt sammen! Herfra går det nedover. 

- Dette blir lett. Vi skal bare skli ned til fjorden! Sier Emma med et stort glis mens hun river av fellene og setter avgårde nedover breen. Vi andre kommer etter i flokk og følge. 

- “SPREKK!!!” roper jeg så høyt jeg bare klarer. 

Etter kort tid med utforbakke er det som om snøen synker sammen under meg. Bak meg hører jeg hvordan snøen risler nedover en smal, men dyp avgrunn. Vi binder oss inn i tau og bruker de neste to dager på å snirkle oss fram i en sprekk-labyrint. Vera, som har mest breerfaring, tar den tunge jobben med å gå først og finne en trygg vei til oss alle. Vi bak holder igjen ivrige hunder og er hele tiden klar til å bremse opp om Vera skulle falle gjennom. Heldigvis unngår vi dette og etter to svært lange dager slår vi opp teltet tett ved velduftende lyng.

Den siste uka har vi god tid og nok med mat. Dagsetappene er korte og pausene er lange. Vi tar oss tid til å bade i selhull og de stadig større råkene vi passerer, vi utforsker isslott og slår camp oppe på isfjell og på deilig barmark. 31. mai, den 80. dag på tur, sklir vi inn i Pond Inlet, turens avsluttende mål. Vi er stolte og glade fordi vi har klart å gjennomføre det vi har planlagt og jobbet for i to år. Vi har gått 80 dager på ski, vi har nådd Pond Inlet, vi har hatt det veldig gøy og opplevd fantastisk mye underveis og vi er fortsatt gode venner. Allikvel er det med tristhet og en merkelig klump i magen vi tar av oss pulken for siste gang. Om få dager forlater vi Baffin Island, dens fantastiske mennesker og storslåtte natur. Eventyret er slutt, sivilisasjonen venter.

2009 - Baffin Babes - 80 days in the Arctic

I nesten to år forberedte vi ekspedisjonen “Baffin Island – 80 days in the Arctic”.

2009 - Baffin Babes - 80 days in the Arctic