2009 - Svalbard på langs

Vi fikk rapport fra Sissel Aronsen etter hjemkomst fra Svalbard

Vi er fire stykker som fant ut at vi skulle gå Svalbard på langs. Håvard Fjeldheim, Kristin Haugen, Karin Franck- Nilsen og Sissel Aronsen. Planene begynte å ta form i slutten av september, og vinteren gikk med på å planlegge tur og trekke tunge pulker fylt med sandsekker etter oss. 

Planen var og bli kjørt med skuter fra Longyearbyen til Kvalvågen og starte turen her. Gå på ski ned til Sørneset for så å returnere sammen veien tilbake, og ende på Verlegenhuken, Spitsbergens nordligste punkt. 

Vi startet med godt mot, men pulkene var tunge og formen var ikke helt på plass. Verlegenhuken var så fjernt at man ikke klarte å forholde seg til det. Egentlig veldig bra for da kunne man nyte øyeblikket, og ikke tenke så mye på hva det faktiske målet var. Etter 4 dager på ski og to dagsmarsjer fra Sørneset kom stormen. Vi var ved Isbukta og lå værfast i tre dager. Et fryktelig slit, og er vel det man tenker tilbake som de mest slitsomme dagene. Hver andre time måtte vi ut å måke rundt teltene. Ellers hadde teltene fokket igjen, og man kan jo bare tenke seg konsekvensene av det. Så i tre dager drev vi å måkte og måkte og måkte. Lite søvn og kalde våte klær. 

Da været roet seg var vi utrolig slitne. 

Vi begynte å gå tomme for bensin, og det var langt til neste depot. Værmeldingen videre for sørkapp var heller ikke så lystig. Så vi bestemte oss for å snu, og gå nordover og til depot for å få bensin. Var kjedelig å snu, men vi var ikke gira på mer storm. Vi ville ut på ski. Ikke ligge flere dager i teltet. 

I løpet av de dagene stormen hadde holdt på var det fallt mye nedbør. Det betydde mye snø vi måtte brøyte oss og pulkene igjennom. Det var et slit, og enkelte dager hadde vi problemer med å gå en km i timen. Vi følte at det gikk oppover hele tiden, selv om kartet viste at høydekurvene gikk ned. 

Etter 14 dager på tur møtte vi de første skuterne, og vi ble fryktelig glad. Da viste vi at neste dag ble mye lettere, og det gjorde den også. Men nå var det skuterspor nesten hele resten av turen. Og man blir jo lei det også. De neste dagene og ukene gikk vi rundt 30 km per dag, og hadde kjempe framgang. Og vi skjønte at vi skulle komme til Verlegenhuken dersom været stod oss bi. 

Kulda er jo en faktor man må forholde seg til hele tiden. Man blir varm når man går på ski, men det er vind og for kaldt til å ta av seg jakken. Så det blir en del kondens og man er klam stort sett hele tiden. 

Det var rundt – 30 grader Celsius hver dag. Man bli jo vant til det. Man tenker ikke lenger på at man fryser. Det blir en konstant tilstand. Og man lærer seg til å utføre alle oppgaver med votter på.

Det er sikkert mange som lurer på hvorfor man orker å utsette seg frivillig for et slit som dette. Og jeg må jo innrømme at jeg et par ganger lurte på dette selv også. Men i skrivende stund når jeg har vært hjemme lenge, så er jeg ikke tvil om at det er den største og mest fantastiske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Når jeg tenker tilbake er det ikke kulda og slitet jeg husker. Det jeg husker nå er sola, snøen og fjellene. Sitte i teltet med primus og være varm, brefronter, bresprekker, gå på ski, føle seg i god form og god venn med pulken. Stillheten. Og jeg husker isbjørnen vi så. Og sist men ikke minst å være på tur i villmark sammen med gode venner, som fortsatt var gode venner etter 30 dager på tur. 

Da vi hadde tre fire dager igjen på ski til Verlegenhuken var vi ved Widjefjorden. Vi hadde gått opp mot 35 km hver dag de siste dagene, og vi visste at dette skal vi klare. Ruta vi hadde valgt var nå å gå opp på Åsgårdsfonna 1200 moh. En av grunnene var at det ikke var is langs fjorden lenger nord, så vi så det som eneste mulighet. Vi spente på oss pulkene og var ved godt mot for å stige de 1200 høydemeterne. Da vi hadde gått ca to timer får vi rapporter fra skuterfolk som skulle rekognosere på Fonna om svært dårlig vær på breen. Ingen sikt og sterk nordavind. Det ble kort dag på ski den dagen og vi la oss i teltet og grublet på hva vi skulle gjøre. 

Dagen etter ringte vi Meteorologen på Longyearbyen flyplass. Han hadde dårlige nyheter. Sterk nordavind og lavtrykk i fire dager. Han anbefalte oss sterkt om ikke å gå på Fonna. Kjedelig kjedelig kjedelig. 

Det er da vi skjønte at Verlegenhuken blir det ikke noe av. Nå var jo målet så nær også skulle vi ikke få komme oss dit. Det er nå hodene våre må jobbe, endre fokus. Hva er egentlig målet?? Er det å være på tur, i Arktis? Eller er det å gå en fast bestemt rute med ett mål? Etterhvert så finner vi ut at målet må jo alltid være å være på tur. Gå på ski, og ha det bra hver dag. Så vi snur nesa sørover og vestover. Vi går ned og over Austfjorden. Og vi skjønner at vi gjorde et riktig valg når vinden på sjøisen også er fryktelig kald og sterk. Man kan bare tenke seg hvordan det er 1200 høydemeter lengre opp. Vi går over universitetsbreen, ned i Dicksondalen og til Dicksonfjorden og over herfra til Billefjorden. Fire nydelige dager på ski, med ett mål. Være på tur!!! 
 

19. april har Skuterne kommet og vi skal hjem. Vi jentene gråter. Er det virkelig over!!!!

2009 - Svalbard på langs

Vi fikk rapport fra Sissel Aronsen etter hjemkomst fra Svalbard

2009 - Svalbard på langs