2010 - Spitsbergen på langs

Etter nærmere to år med forberedelser og planlegging skulle ekspedisjonen endelig starte. Spitsbergen på langs 2010 var endelig i gang!

Reiste fra Kjøllefjord 22. mars. Utkjøring til nasjonalparkgrensa i sør var satt til 26. mars. Vi hadde da et par dager på oss i Longyearbyen til å gjøre de siste forberedelsene. Det var leie av våpen, innkjøp og klargjøring av pulker og utstyr som var sendt oppover noen uker i forveien, avtale med sysselmannen og klargjøring av depot som skulle kjøres ut, orientere oss en siste gang om isforholdene på havisen der vi skulle følge den og ellers sprekkeforhold på breene vi skulle over. Hele veien hadde vi et filmteam på slep som filmer oss som en del av et dokumentarprosjekt.

I strålende vær ble vi fraktet ut på skuter den 26. mars. Det var en skutertur på ca 3 timer før vi skulle starte å gå. Så var vi plutselig overlatt til oss selv.

Vi startet fra Ljosodden og gikk sørover mot Sørkapp for så å snu der og gå hele veien til Verlegenhuken som er det nordligste punktet på Spitsbergen. De første par ukene var det ganske kaldt. Mars er generelt den kaldeste måneden på Svalbard. Vi målte nede i -28,3 grader på det kaldeste. Camplivet gikk veldig greit. Vi kom raskt inn i rutiner med oppgaver som skulle gjøres. Vi er ikke vante ekspeditører og vi har ikke erfaring fra så lange og krevende turer, men det gikk veldig bra.

Teltet vi brukte var Helsport Spitsbergen 4. Romslig telt som tålte en god kuling. Det stod stabilt og trygt i dårlig vær. Dette er jo et tunneltelt så det er viktig at det står i riktig retning i forhold til vinden. Forteltene var gode og romslige, det gikk fint å bruke det ene til toalett på uværsdagene. I det andre forteltet hadde vi to brennere til snøsmelting, i tillegg var det god plass til andre ting. Før vi dro hadde vi boret hull i den enden av stengene som skulle trees først i kanalene, og laget et lite hull i teltduken i selve kanalene. Deretter stripset vi stengene fast slik at de satt i teltet hele tiden. Når teltet skulle tas ned dro vi duken inn på ca halvparten av stanga, så foldet vi stanga på midten (de andre leddene tapet vi fast) og surret teltet sammen. Da fikk vi akkurat plass til det i en pulk på 186 cm. Dette gjorde vi for å slippe å dra stengene ut av teltet og slå det helt sammen for hver gang. Det gjorde at det gikk mye raskere å sette det opp også.

Soveposene vi brukte var Tempelfjorden. Frøs ikke en eneste natt. Tre poser å krype inn i var litt plunder til å begynne med, men ikke noe problem egentlig. Når man fant sin egen teknikk gikk det etter hvert fint å komme ned i posene. Vurderte en stund om vi skulle velge Polheim, som er en dunpose og som er adskillig lettere, men vi kom frem til at kombiasjonsposen Tempelfjorden ville isolere bedre dersom vi fikk fukt i posene. Vi fikk en del is i den ytterste posen, men inni dunposen var det helt supert. Med de forskjellige forholdene vi opplevde, er vi veldig glad for at vi valgte Tempelfjorden. 

Etter noen dager så vi at vi ikke gikk fort nok til å rekke Sørkapp med tanke på bensinbeholdning til brennerne. Depotet måtte legges litt lengre nord enn planlagt. Vi var derfor nødt til å snu ved Sykorabreen. På turen tilbake fikk vi noen dager med mye vind og snø, og til sammen låg gi 2 dager værfast. Det røsket godt i teltet, men vi hadde jevnlige runder ute for å sjekke barduner, vind og snøforhold. Så vi følte oss trygge på at teltet tålte det været vi opplevde.

 Avgjørelsen viste seg å være helt riktig. Da vi kom til depotet ved Rabotbreen hadde vi 2 liter bensin igjen. Vi beregnet ca 1 liter fuel pr dag.

Vi gikk samme ruta opp til Ljosodden. Utfordringer med vær og vind, skistavbrudd, kalde dobesøk, stivfrossne skallklær og uten dusj gikk utrolig bra. Vi frøs av og til og lengtet hjem i blant, men det var ikke aktuelt å gi oss. Ljosodden var en milepæl og en ny etappe var i gang. 

Det begynte å bli mildere og vi kunne ta av jakken mens vi gikk. Ved Perseibreen fikk vi vårt første og eneste møte med isbjørn på turen. Tidligere hadde vi sett mye spor. I solskinn ved brefronten lå det tre bjørner og solte seg. Vi stoppet og ladet ”kanonene” og pusket oss videre. De så oss og reiste seg og været, men vi var ikke interessante og de la seg ned igjen. Vi var vel ca 300 meter fra dem. Like etter kalvet breen med et drønn og tonnevis med is dundret i isen. Vi holdt god avstand og var aldri i fare. Et mektig skue.

Nå bar det litt opp fra havisen og opp på breene. Her ble det litt mer snø å gå i, men vi rullerte på å gå fremst så det ble litt lettere. Vi hadde en del white out, men det kunne plutselig klarne opp og vi fikk se fantastiske fjell og breer. 

Etter 14 dager ute traff vi på folk for første gang. Det var tre gutter på samme tur, men fra nord til syd. Det var en artig opplevelse. Vi nådde akkurat å hilse på dem før de startet ut fra Longyearbyen, så det var som å treffe gamle kjente. Denne dagen fikk vi fine spor å gå i, så vi satte ny etapperekord på 22,5 km. 

Videre bar det et lite stykke ned på havisen igjen, og over Agardhbukta. Da det var unnagjort var vi helt ferdig med havisen, og feiret det med en liten knallert med nødpennen. Nå gikk vi opp Væringsdalen til Dunerbukta, her kunne vi se over til Edgeøya og Barentsøya. Vi traff også to jenter på tur sørover, men de gikk en litt annen rute enn oss. Så la vi på langfeller og det bar opp på breene igjen. 

Over Nordmannsfonna hadde vi kuling og snø, og måtte gå på GPS og kompass hele tiden. Men vi kom oss ned til depotet ved Rabotbreen uten problemer. Her økte vinden ytterligere og vi måtte bygge en solid levegg før vi tok sjansen på å sette opp teltet. Vi tok en hviledag her for å tørke litt utstyr og pakke om pulkene. 

Så fortsatte vi opp Rabotbreen og videre til Fimbulisen. Vi var nå kommet en del høyre opp og merket godt at det ble kaldere. 

Et av ekspedisjonsmedlemmene hadde den siste uken vært i dårlig form, med symptomer som var bekymringsfulle. Det ble prøvd med medisinering uten at det hjalp, vi valgte derfor å avbryte ekspedisjonen her. Usikkerhetsmomentene var for mange til at det var forsvarlig å fortsette, vi skulle opp i høyden hvor det var kaldere og lengre fra folk. Vi viste at vi ikke kunne regne med å bli hentet inn dersom det var for dårlig vær, selv om noen ble akutt syke.

2010 - Spitsbergen på langs

Etter nærmere to år med forberedelser og planlegging skulle ekspedisjonen endelig starte. Spitsbergen på langs 2010 var endelig i gang!

2010 - Spitsbergen på langs

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: