Drømmer du om å dra på langtur med familien?

 Vi er nå tilbake etter 4 måneder permisjon fra jobb, skole og barnehage. Friperioden brukte vi til å realisere ulike turer i nordlige deler av Norge og Sverige . Disse turene hadde vi har drømt om å gjennomføre i flere år, men som etter hvert ble virket å bli fjernere, og mer en ”ja, det burde vi” greie.. Til slutt tok vi grep og realiserte drømmene våre!

Vi valgte bevisst å dra på primitive turer hvor vi var mest mulig avskjært fra tv, internett og andre hverdagslige faktorer som stjal oppmerksomheten vår, og ikke bidro til kvalitetstid innad i familien.

 

Hva sitter vi så igjen med etter denne tiden?

1. Røde tall over hele fjøla…

Alt av oppsparte midler ble brukt opp, i tillegg til barnas kontoer med innskudd fra dåps og bursdagsgaver++ Til tross for at vi over tid hadde spart opp ferie, avspaseringstimer og noe pappapermisjon, fikk vi en solid budsjettsprekk. Dette kommer til å henge over oss en del måneder fremover før kreditten er nedbetalt og barnas sparekontoer er fylt opp igjen.

 

2. En mer sammensveiset familie.

I løpet av denne perioden har vi levd svært tett på hverandre og alle situasjoner som har oppstått i løpet av denne tiden har vi måtte håndtere sammen underveis.  Dette har medført at barna har blitt gode på å samarbeide, fått større forståelse for hverandre og tatt bedre vare på hverandre.  Vi voksne har fått tid til hverandre, vi har hatt mange planer, mål og opplevelser sammen som gjør at også relasjonen mellom oss voksne har blitt styrket.

 

3. Oppklaring av livets mysterier

I hverdagen blir det sjeldent tid til de gode samtalene, da tiden ofte spises opp av middag, lekser og ulike trenings aktiviteter. Kanskje er ”for lite tid i hverdagen” grunnen til at den gode samtalen med barna ofte uteblir, og de spørsmålene som krever tid ikke blir besvart.  På vår tur hadde vi tid, og spesielt morgen- og kveldstundene i soveposen har gitt grobunn til de gode samtalene.  Hvor det er godt med tid når spørsmål om døden, og livet etter på, om mamma og pappa skal være kjærester for alltid osv. kommer.

 

4. Minner for livet

Vi har fått realisert noen av våre drømmer, fått mange ulike opplevelser sammen og er takknemlig for denne tiden vi har fått ha sammen som familie på heltid. Hva ungene kommer til å huske fra denne turen vet vi ikke, men det at vi har tatt mye bilder underveis, håper vi kan gjøre det enklere for de å fremkalle minner fra turene senere. Likevel merker vi allerede nå den ballasten de har fått med seg etter denne turen, og at familien står sterkere enn tidligere.

 

5. Hverdagen

Nå er vi tilbake. Den viktige hverdagen med jobb, skole og barnehage er her igjen, og  med den er det enklere å se kontrastene mellom hverdagslivet og turlivet. Ungene tilpasset seg raskt den nye hverdagen med skole og barnehage. Vi voksne har fått overskuddet tilbake, og kanskje aller viktigst fått en mulighet til å reflektere over prioriteringer/målsetninger av egen fritid og jobb.

 

Alle som er glad i friluftsliv og ønsker tid med sin familie, uavhengig av kompetanse og erfaring, kan gjennomføre dette så lenge en har en god og realistisk plan.

En slik tur trenger ikke å sette familien i økonomisk uføre, så lenge en planlegger turen på bakgrunn av ens økonomiske forutsetningene.

For vår del avskjærte roturen rundt Senja oss fra de fleste bankkort terminaler. Det samme gjorde den siste fjellturen vår, hvor vi bodde på fjellet, mens proviantering foregikk nede i bygda en gang i uka. Velger en slike turer, og kanskje ser dem i sammenheng med feire kan en fort gå i ”pluss” økonomisk,  kontra mange andre ferie alternativer, som nødvendigvis ikke gir mer kvalitetstid som familie. For lengre turer kan langsiktig sparing, utleie av hus, frysing av avdrag på lån etc. være virkemidler som kan bidra til prosjektet kan realiseres.

 

Nå når hverdagen er tilbake drømmer vi allerede om nye turprosjekt. Disse månedene har gitt oss mange av de svarene vi håpet på, og vi kan med dette anbefale langturer med familien til alle andre som sitter på gjerdet og tenker ”ja, det burde vi”..

Tekst og foto:  Jon Rune Rønneberg