Hundekjøring
 - En spennende debut

Vi har lenge hatt lyst til å prøve hundekjøring! Det er et eller annet med disse tykkpelsede, firbente kosebamsene av noen polarhunder, som har en mystisk tiltrek- ningskraft på oss begge.

Begge har vi vokst opp med hunder, og er fostret opp med gleden av en firbent venn. Men enda står en stor hundedrøm igjen, å få kjøre avgårde gjennom skogen bak ett ekte hundespann!
Kjenne suset fra vinden, når spannet kommer opp i fart, mens vi ser busker og trær fyke forbi oss, der vi styrer vår egen lille flokk inn i nytt landskap.
Frysningene iler seg oppover ryggraden bare vi tenker tanken.

Og så, i skumringen en rolig Desemberdag, sitter vi i bilen på veg til BIRK Husky for
å prøve ut denne drømmen vi har båret på sammen. Benedicte Beddari, en bekjent fra Universitetet i Tromsø, har vokst opp på dette senteret for hundekjøring, mat og storslåtte arktiske opplevelse. Hun har invitert oss med ut på en kveldstur sammen med kjæresten Thomas, og et annet vennepar. Vi vet ikke helt hva vi kan forvente, men vi gleder oss frykte- lig, så mye at vi sitter tause gjennom det meste av bilturen.
Vel fremme treffer vi Benedicte og Thomas. Snart er også de siste to, Martin og Andrea, på plass, artig å bli kjent med nye flotte folk, etter å ha vært isolert i store deler av høsten.
Vi snører på oss gode, varme Nesnalobber, og guides ut i den enorme, lyssatte hundegården. I gården står et stort antall huskyer festet til hvert sitt hus fylt med halm. Alle har navn, og her finnes både Ole Einar Bjørndalen og Therese Johaug, samt en haug andre godt trente bikkjer.

I midten troner en gigant, ved sitt eget hus. En okse av en hund, en vakker hvithå- rete Pyreneer, som har jobben som bjørnevakt her på bruket! Vi settes snart i arbeid med å klargjøre en av de tre sledene. Med litt hjelp, og god instruksjon, ender alle hundene til slutt ferdig i seletøyet, foran sleden.

Vi er tilsammen tre par, med hver vår slede, som vi kan bytte på å kjøre.
Elise Theoline setter seg ned i sleden, som er dekket av et varmende reinskinn.
Fremre anker tas opp og plasseres i sleden. Med begge bena trygt plassert på hver sin meie, blikket festet fremover i løypa og kroppen fylt til randen av forventning, får vi hjelp til å løsne det bakre ankeret. Momentant drar de fem hundene sleden med oss to ferskingene avgårde. Vi kjører i midten, med Tom og Benedicte foran oss. Det tar litt tid å komme inn i bremsingen, og Elise Theoline må tåle noen rykk og napp der vi farer langs løypa.

Så, etter en stund, når kroppen er blitt litt vant, hodet begynner å slappe mer av, og ferden går i jevnere drag innover skogen, kommer lykkefølelsen. Dette var over all forvent- ning!! Jeg løfter hodet, og ser konturene av tretopper der oppe. Trestammene farer forbi på begge sider, mens bikkjene stadig drar helhjertet der fremme. Vinden stryker over huden i ansiktet, lyden av sleden som sklir over snøen blander seg med lyden av pustingen til de fem firbente. Hvorfor i all verden har vi ikke oppsøkt dette før?

Elise Theoline og jeg bytter plass, så fortsetter ferden. Tiden står nærmest stille, mens vi kjenner oss stadig mer i ett med hundene der fremme. Sammen er vi vår egen lille flokk, syv stykker på eventyr i furuskogen. Ulike arter, men med samme hjertelag for utelivet.

Til slutt hever Tom hånden sin, og stopper sledetoget. De fire andre hundekjørerne ser ikke slitne ut i det hele tatt, mens vi to ferskingene har fått god puls etter turen. Det må være en salig blanding av anspennelse og begeistring.

Bål fyres, kaffen settes på kok og reinskinn rulles ut. Vi samles rundt bålet. For en herlig måte å møte nye venner på! Andrea fisker opp ei tørka reinsdyr-ribbe, som sendes villig rundt i forsamlingen. Stille andakt en stund, tørkakjøtt, kaffe og sjokolade, kveldsmat for konger. Etterhvert som praten går, finner vi ut at Andrea og Martin bor i Tromsø, og at jeg og Martin har tjenestegjort samme sted i førstegangstjenesten. Tom er jeger og friluftsmann fra New Zealand, men har bodd en stund her oppe og jobbet med hundekjøring.
Noen av hundene lirer av seg et par saftige gloser, der de står ved lina. Det er visst løpetid på gang i flokken, noe hanhundene ikke lar gå upåaktet hen.
Været er ganske mildt, og vinden suser i tretoppene. Flammene slikker opp etter veden, og varmer nye kopper svart kaffe. Det er kveld, mørketidskveld. Med huskyer, gode mennesker og stor natur. Kan man egentlig ønske seg så mye mer enn det?

Når bålet begynner å dø ut, og kvelden eldes, er det dags for tilbaketuren. Alt gjøres klart, og vi får på ny fart i sledene. Det er utfordrende å få dreisen på både bremsing og svinger, der vi humper langs løypa tilbake mot Melkefoss. Men det går på et vis, og litt etter litt øker mestringsfølelsen. Over en liten bakketopp, åpenbarer ei stor, åpen myr seg. På vei ned og ut på flata, tar løypa en uventet høyresving. Jeg hopper over på høyre meie, og lener meg inn i svingen for å styre sleden, som stadig nærmer seg et furutre midt i svingen. Med ett ser det stygt ut, treet nærmer seg mer og mer, og jeg sliter med å få nok sving på sleden. I kampens hete havner en nybakt hundekjører løpende på siden av sleden, vill i blikket, med pulsen sti- gende rakt mot kokepunktet. Gjennom de få sekundene løpingen foregår, med begge vottene i et hardt grep om håndtaket, i et ærlig forsøk på å tvinge sleden til høyre for treet, er det som om kroppen vekkes til live. En sterk følelse av livskvalitet, natur og skjerpede sanser. Så responderer sleden, og går klar av treet før den trygt kan fortsette den opplevelsesrike ferden. Lettet pustes det ut i kvelden. Sammen farer de tre sledene over myra. Midt ute på den hvitkledde flaten, flyr det opp en stor flokk ryper. Hodelykten følger flaksende vingeslag
mot himmelen, der fuglene legger kronen på verket, i dette eventyret av en sledetur. De siste meterne til hundegården er ren nytelse. Så stanser alle, fem spreke hunder og to fornøyde før- stereis-hundekjørere. Anker settes ut, hundene tas til sine respektive hus, og utstyret henges opp. Rundt oss lyses hundene opp av flomlyktene. Det er ikke fritt for at husky-hjertet banker ekstra nå, selv hos fuglehund-eiere som oss. Kanskje vi må skaffe oss et par slike? Vi får se, hvis Tuva vil ha en ny venn, så kanskje?

Uansett, hundekjøringen har gitt mersmak. For en fantastisk måte å oppleve naturen på. Som en del av en flokk, farende gjennom skogen, føler man virkelig at man får lov til å gå i ett med landskapet rundt.

Benedicte og Tom inviterer oss inn på te, biscotti og skotsk, en finfin avslutning på en nydelig kveld.

 

Tekst og Foto: Andreas Skagøy

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: