Hytta på Heia

For noen uker siden ble jeg utfordret til å beskrive hvor «Mitt sted i naturen» var. Mitt sted. Hva betyr det? Er det stedet jeg opplever naturen sterkest, og nærmest? Stedet der lyset leker med snødekte fjell, og snøkrystallene glitrer om kapp med sola? Er det stedet jeg får utfordret grensene mine, og kjenner kroppen slite og jobbe, mens stadig nye mål blir beseiret? Eller er det stedet jeg faller til ro, stedet jeg bare kan være? Hvor er mitt sted? Hvor er det jeg stadig vender tilbake, like forventningsfull og optimistisk? Hvor er det jeg alltid vender hjem igjen fra, med et smil om munnen, med ro i kropp, sjel og ånd?

Det første som slo meg var Svalbard. De lange, hvite tundraene, med fjell jeg ikke har sett maken til, nordlysdagene- og kveldene, midt i mørketida, eller den stadige forventningen og spenningen knyttet til isbjørn, for ikke å glemme midnattssolas magi. Svalbard har vært min lekeplass de siste vintrene, både som hjemsted, men også som et sted jeg har hatt med meg venner og grupper ut på tur. Jeg har vist fram denne vakre, men også utfordrende naturen, som jeg aldri blir lei av. Men er det «Mitt sted»?

Foto: Arne Sæter

Svalbard er vakkert, det er er annerledes natur, utfordrende natur, det er stillhet, ro, og gir  fascinasjon, men det er ikke mitt. Om det skyldes de mange tusen turistene som reiser dit hver sesong, eller om det skyldes mitt barndomshjem vet jeg ikke? For en sørlending så vil vel kanskje aldri nordpå føles som «mitt sted»?


Hytta på heia, Foto: Matias Sando Modalsli

Det stedet, det området, jeg alltid vil tilbake til, sommer, høst, vinter og vår, høytid og hverdag, helg og ferier - er den uspesifiserte «Heia». Du finner det ikke plassert på noe kart, men lokalkjente vet alle hvor den befinner seg, denne uspesifiserte, vakre Heia. Furuskogen som strekker seg opp og ned i ulendt terreng, de våte myrene som gir hvite tennissokker en utfordring, de små vannene som smiler stille til meg, og blunker mot meg i godvær. Heia kan by på dyr i alle farger og størrelser, noen sniker seg rundt, mens andre braker gjennom trærne, nye å hilse på hver gang. Heia har ikke spektakulære og ruvende fjell, den har ikke jevne, gode hellninger for skikjøring, heller ikke lange, behagelige vidder for rolige vandringer, men Heia har likevel det jeg søker.


For midt oppe på dette stedet jeg ikke kan få nok av, mellom to vann, langt fra nærmeste vei, eller for den saks skyld, nærmeste sti, ligger en liten grå jakthytte med torvtak og røde vinduskarmer. Utenfor hytta står det en benk laget av en halv trestamme, den står inntil et tre der det henger ei svart kaffekanne for bål. Utenpå de grå veggene henger et skilt der Henrik Ibsen er sitert:

Foto: Matias Sando Modalsli 

«Her oppe finnes frihet og Gud, der nede famler de andre»

Dette er mitt sted - Hytta på Heia. Min families stolthet, men også fristed. Her kommer jeg tilbake, igjen og igjen, med samme forventning - en forventning om et møte med naturen, et møte med frihet og stillhet. Og Hytta på Heia skuffer aldri!

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: