I Shackletons fotspor over Sør-Georgia

Shackleton Traversen, - en klassiker blandt toppturentusiaster med sans for skiopplevelser utenom det vanlige.

 Artikkelen ble først publisert hos utemagasinet.no 
 
Om artikkelforfatteren:

Bjørn Riis-Johannessen er aktiv toppturentusiast og alpinist. Har deltatt på tre ekspedisjoner til Antarktis, nylig til Sør-Georgia og den antarktiske halvøy som arrangør og assisterende ekspedisjonsleder.

 

 

Den 10. mai 1916 landet Ernest Shackleton og fem av hans mannskap med den 22 fots lettbåten James Caird i King Haakons Bay på sydkysten av Sør-Geor

gia. Da hadde de seilt 700 stormfulle sjømil fra Elefantøya i Antarktis for å hente hjelp til å redde resten av mannskapet på 22, etterlatt der etter at skuta Endurance ble skrudd ned i isen mer enn 6 måneder tidligere.

Etter noen dagers hvile, la Shackleton og to av hans menn i vei mot Husvik, en av hvalfangststasjonene på nordsiden av øya for få hjelp til å redde resten av mannskapet. Turen over Sør-Georgia er kjent som Shackleton-traversen og regnes som en av de store bragdene i Antarktis sin historie. I anledning 100-årsjubileet neste år har flere team, også norske, planer om å gå traversen. Artikkelforfatteren og fire andre entusiaster la i vei i oktober 2014. Selv med ski og moderne utstyr og navigasjonsmidler fant vi fort ut at turen kan by på betydelige utfordringer.

 Teamet, minus fotografen, under veis over Briggs breen. 

Bare å komme seg til Sør-Georgia er ikke helt enkelt. Det er ingen flyplass der eller regulær båtforbindelse. Mindre cruiseskip besøker øya om sommeren, men de tar ikke med passagerer som ønsker å bli igjen på øya. Da står man igjen med en seiltur over fra Falklandsøyene som stort sett eneste mulighet, som deltager på en av en håndfull ekspedisjoner som legger i vei hvert år.

Så, med alt på plass, inkludert en god ladning sjøsykepiller la vi i vei fra Port Stanley på Falklandsøyene, ombord på Icebird, en 60 fots yacht spesielt utrustet for ferdsel ved høye breddegrader. Overfarten tar 5-6 dager og det er gode sjanser for å oppleve frisk seilas. Skipper Catherine, en trivelig og frittalende australier som har tilbrakt mesteparten av sitt liv under seil, forsikret oss om at det var en behagelig overfart. Behagelig overfart her betyr: Bølger opp til 4-5 m/s og 20-30 knop vind! Finfin slankekur, men vi kom oss da over uten de helt store problemer.

 

Icebird på vei fra Falklandsøene til Sør-Georgia.

 Etter fem døgn i åpen sjø var det tydelig at vi nærmet oss land. Krappere sjø og mye sjøfugl og med ett var innseilingen til King Haakon Bay rett forut, slik den vel også dukket opp for Shackleton og hans menn for snart 100 år siden. Ved første forsøk på å gå til land drev de av i en kraftig storm, men klarte til slutt å komme inn til Cave Cove. Som våre forgjengere, seilte vi inn til enden av bukta, med utsikt over første del av ruten, opp til Shackleton Gap og videre mot Trident-fjellene.

Vi hadde tidlig bestemt delvis å gå en variant av Shackletons rute. En høyere og mer sentral rute er bedre egnet for ski og trekklast. Dessuten måtte Shackleton gjøre retur flere ganger, noe vi ikke syntes vi behøvde å gjenta.

 Ruta fra King Haakon Bay til Fortuna Bay og videre over til Strømnes.

Vi la i vei, med utrustning for 10 døgn, 4 dager for selve traversen, et par tre dager for toppturer underveis og litt reserve. I alt ca. 30 kg per person, fordelt ca. 50/50 på ryggsekk og trekklast. Med en del nedkjøringer og traverser, brukte vi «dry bags» til trekking, langt å foretrekke fremfor pulk. De er mye lettere å håndtere i bratte traverser og er det ikke for bratt går utforkjøringene helt bra også.

15 kg på ryggen og 15 kg på slep.

Dag 2 startet med brukbart vær, men det varte ikke lenge før vi hadde null sikt. Kartet over Sør-Georgia er kun i skala 1:200,000, men kombinert med bruk av Google Earth satellittbilder kan man legge opp en brukbar rute og unngå vanskelige områder med mye bresprekker. Med GPS og flittig bruk av «til høyre» – «til venstre»-metoden fikk vi innertier på Camp 2.

 Camp 2, under Trident fjellene.
 

Dag 3 startet med 10 minutter klar sikt og så rask forverring fra dårlig til riktig ille. Vi bommet ved første forsøk på å nå passet som er rutens høyeste punk, på ca. 1,100 m, omgitt av breglepper og en enorm vindgryte som må ha vært borti 100 m dyp. Det var tydelig at vi var i ferd med å oppleve «weather; highly variable and harsh» som det står i beskrivelsen av øyas klima. En skikkelig byge med underkjølt tåke, etterfulgt av stormkast med iskrystaller begrenset sikten til null, med eller uten briller. Rask rådslagning om hva som var beste alterativ videre. Der vi var, kunne vi i alle fall ikke bli, så det fikk stå mellom å gå tilbake eller prøve å komme over passet og forhåpentlighvis få litt le på den andre siden.

 Vi bestemte oss for å fortsette, fant veien over og fikk etablert Camp 3 under noe bedre forhold. Med levegger på plass, teltene tjoret fast i all 24 festepunkter og godt nedgravde stormmatter krøp vi i soveposene og håpet det verste var over.

Den gang ei! Etter et par timer våknet vi av et uvær vanskelig å forestille seg. Med få minutters mellomrom, ble vi truffet av fallvinder med styrke opp i 150 km/t på det verste. Etter noen timer av dette begynte vi å bli bekymret for teltene og gjorde bivuakksekkene klare, men Helsports Fjellheimen X-trem holdt seg på bena og utover dagen løyet vinden noe.

 Dag 4. Helt utenkelig å fortsette, så dagen ble tilbrakt i soveposen. Utover natten fikk vi en ny omgang. Stø vind opp i 100 km/t, og med kraftig snøfall og drivende iskrystaller. Det var som om teltene ble sprøytet med en høytrykkssprøyte og nå måtte vi ut. Hver time var det ut å grave for å unngå total nedsnøing av teltene og mulig kollaps.

Grave - spise - grave - sove - grave - lese - grave...

Dag 5. Noe bedring, men fremdeles storm. Grave – spise – grave – sove – grave – lese. 

Dag 6. Litt bedre, men fremdeles utenkelig å fortsette.

Dag 7. Total stillhet. Ute holdt solen på å bryte igjennom og hvilke omgivelser åpenbarte seg ettehvert som vi fikk gravet oss ut av teltene! Høyt oppe på Kohl-Larsen platået, omgitt av Wilkens Peaks i nord og begynnelsen på Allardyce Range i syd. For første gang kunne vi se hvor vi skulle – et lite vindu i enden av Wilkens Peaks, hvor vi forhåpentlig kunne komme igjennom og ned på König-breen som strekker seg ned til vårt første mål, Fortuna Bay.

 Utgraving etter fire døgn værfast.

Og hvilken dag, - sol og stille. Flott skiføre. Vi kom oss igjennom vinduet og etter litt klyving, sto vi klare på toppen av König-breen, med 10 kilometer og 900 høydemeter nedkjøring foran oss. De siste dagers teltliv var fort glemt, og vi kunne bare nyte en fantastisk nedkjøring.

På König breen med utsikt ned mot Fortuna Bay.

 Etter gjenforening med Icebird i Fortuna Bay, en god middag og en god natts søvn la vi i vei på siste etappe, fra Fortuna Bay til Strømnes, hvalstasjonen hvor Shackleton og hans menn endte opp etter 36 timer non-stop under veis fra King Haakons Bay.  Det er vanskelig å forestille seg hva de følte da de endelig fikk Strømnes i sikte. De seilte ut fra Grytviken 5. desesember 1914. I de etterfølgende 18 måneder ble Endurance innestengt i isen og skrudd ned. De drev nordover på isen i seks måneder og kom seg til Elefantøya, hvorfra Shackleton og 5 av hans menn seilte 700 nautiske mil over til Sør-Georgia hvor tre av dem krysset øya og nådde Strømnes 20. mai 1916. 

Icebird i Fortuna Bay med siste etappe mot Shackleton Valley og Strømnes i bakgrunnen.

 
Da Shackleton averterte etter mannskap til turen lød teksten: 

Men Wanted for Hazardous Journey.

Small wages, bitter cold, long months of complete darkness, constant danger, safe return doubtful.

Honour and recognition in case of successs

– Ernest Shackleton.

 

Han holdt hva han lovet, men han fikk hele mannskapet fra Endurance hjem i live, - en av de virkelig store bragdene i antarktisk historie. Shackleton er begravet på kirkegården i Grytviken, en av de gamle hvalfangststasjonene på Sør-Georgia. Han døde – av noe så udramatisk som hjertefeil – mens han var på øya i 1922.

Utsikt ned Shackleton Valley med Stømnes og Icebird i bakgrunnen.

All foto og tekst : Bjørn Riis-Johannessen