Jaktsekken

Det er den stille tiden, mellom daggry og soloppgang. Nattefrosten har fått det til å glinse i frosne vanndråper på brede multebærblader, tynne strå, og i mylderet av mose og lyng, som dekker myra. 

Det er ikke kaldt, men kjølig nok til kroppen våkner når det lette vinddraget pensler over huden.
Jeg drar ullbuffen litt oppover haka, og trekker helt opp glidelåsen på fleecejakka.
Over meg ligger himmelen naken, og uten mørke skyer. Det tegner til å bli en fin dag på småviltjakt.

 Terrenget er lett kupert veksler mellom myrer, lett bjørkeskog og mosekledde steinpartier.
Erfaringen min fra dette terrenget, tilsier at fugl og hare kan dukke opp, nærmest overalt. Allikevel er det noen biotoper jeg ser nærmere på enn andre.
Selvstendige ”øyer” av bjørkekjerr over skoggrensen, og små rifter og søkk i de lyngkledte haugene sjekkes alltid nøye. 

Hagla knekkes, før den legges ned over ei tue. Sekken åpnes, hånda griper etter kart og kompass. Jeg har vandret her flere ganger tidligere, allikevel bør man være nøye med orienteringen. Ikke så mye for å vite hvor man er, det er ganske enkelt i det oversiktlige terrenget, men heller for at man skal klare å snike seg innpå de beste plassene, fra en gunstig vinkel. Selv prøver jeg å lese høydekurvene flittig, samt se etter endringer i vegetasjon eller innslag av steinur, juv, bekkefar og lignende. På den måten øker jeg mine egne sjanser for å få med meg vilt hjem til middag. 

 

Sola står opp, det har etter hvert gått ett par timer siden avmarsj fra teltdøra. Jeg setter meg ned, knekker hagla og tar ut to 5`er patroner. De siste årene har jeg brukt mest 5`er hagl gjennom sesongen. Da kan jeg felle det meste av skandinavisk småvilt på kort hold, samtidig som rype, rugde og andre mindre arter kan felles på lengre avstand.

Frem kommer svartkjelen, mørpølse, kniven og det lette sitteunderlaget. Litt sjokolade, en enkel matpakke med grovskiver, og drikkeflaska med vann.
Trekoppen, dukker også opp nederst i sekken. Men, kaffen da? Har jeg glemt kaffen??? Ah, heldigvis ikke. Tullet inn mellom ei lue, lette hansker og ei ekstra ulltrøye, ligger en liten pose med svart gull.

En liten pose med never og fyrstikker fiskes opp av lomma. Litt småved rundt omkring foredles til et velduftende bjørkebål. Det er frokost, det er vakker natur, det er jakt!

Av en eller annen grunn har det blitt sånn for meg, at rypa ofte dukker opp i kjølvannet av en god pause.

Sånn blir det også i dag. Stille vandres det opp mot et vidt kjerr nær toppen av en stor haug. ”Dette er rypemark”, tenker jeg for meg selv, mens ruta legges i halvsirkel for ikke å skremme opp fugl for tidlig. Ingen fjør eller kaklende struper kommer ut, når jeg kommer frem. Sakte går jeg langs kanten, og skrår ett par skritt inn mellom veden. 

Der! Det bruser i vingeslag når rypene bakser seg gjennom luften, tre, fire, åtte stykker.

Tommelen avsikrer idet hagla heves til skudd, siktekornet finner den utvalgte fuglen i kanten av flokken, venter, drar igjennom og fyrer av. Første skuddet kunne like gjerne vært løskrutt, ingen reaksjon i fuglen. Jeg skjerper meg, holder svingen i børsa, og leverer et nytt skudd. En solid knyttneve av små haglkorn, treffer den bevingede krabaten med et dødelig smell. Vingene klapper sammen rundt kroppen, før en kraftig buklanding tar den til marken. Unggutten i meg vil løpe bort med en gang, men noen års jegererfaring vet at det er en dum ide. Lynraskt byttes de rykende patronene ut med to 6`er patroner i jakkelomma. Hvis det sitter igjen fugl i krattet, vil holdet bli kort, og da er det lurt å gå ned i haglstørrelse. Av erfaring tar jeg alltid med hagl av ulik størrelse i sekken, så kan jeg tilpasse meg forholdene som dukker opp.

 Raskt går jeg mot fuglen som allerede ligger død på bakken, hele tiden mens blikket sondere terrenget hvor kullet fløy opp tidligere.
Så, en etternøler kaster seg opp mot himmelen, og får luft under vingene. Hagla er oppe med en gang, og det smeller før fuglen kommer helt klar av krattet.

 To ryper kan pakkes i avispapir og legges i sekken. Da er det bare en fugl igjen på dagens kvote. Men hare og rugde dukker titt som det er også opp, så jegerdagen er enda ung. 

 

Sola har blitt varm, det er deilig i Nord-Norge, disse dagene i September.
Fleecejakka er pakket ned, og den lette regnjakka kunne like gjerne blitt igjen i teltet.
På utsiden duver Atlanterhavet, dypt blå.
Småviltjakta på øyene her nord, er virkelig blant høydepunktene i vår frilufts-tilværelse.

Utpå ettermiddagen skyer det til. Været er alltid skiftende her ute.
Lette dråper faller ned mot jorden. Det ser ut til å være en kort regnskyll, himmelen ser klar bak i horisonten. 

Heldigvis har jeg med en fjellduk i sekken, det har jeg stort sett alltid. Den fungerer som sikkerhet, ly og varme, en uvurderlig turvenn.
Raskt fiskes den frem, og tas på som en poncho. På den måten dekker den hele kroppen og ryggsekken. Armene og hetta gjør at jeg holder meg varm, samtidig som jeg er klar for å avlevere skudd om dagens siste rype skulle dukke opp.

Det er ett par timer igjen til dagen er over, det har regnet lenger enn jeg trodde det skulle gjøre. 

Som ut av intet flakser hvite vinger opp av lyngen. Hodet rekker ikke tenke så langt, men jegerinstinktet gjør heldigvis jobben. Hagla er oppe, avsikret og klar før jeg rekker å tenke så mye på det som skjer. Den vakre steggen dukker opp gjennom siktemidlene, og pekefingeren finner hvile på avtrekkeren. Sakte skviser den til, mens jeg drar siktelinja gjennom fuglen. Det smeller, dagens siste rype kan legges sammen med de andre to. 

En fantastisk dag på jakt. Livet smiler, når regnet letter, og kveldens siste lys-time enda åpenbarer forlokkende natur på alle kanter.

 Måtte det bli mange slike stunder i høsten som ligger foran.



Tekst + Bilder: Andreas Skagøy