Kalde dager i moskusens rike

Etter at julefeiringen var unnagjort, med god mat og sosialt samvær, ble pulken pakket til fordel for hjemlige sysler. Selv om dørstokkmila kan være tøff og overvinne når gradestokken kryper nedover og dagslyset er på sitt korteste, er følelsen av frihet og velvære straks på plass når tregrensa passeres og kroppsvarmen overvinner vind og kulde. Etter romjulas vindfulle dager ligger fjellvidda renset for spor og sportegn. Nede i bjørkeskogen krysset jeg ett og annet harespor avsatt i nattens mulm og mørke. Men oppe på fjellvidda har vinden skapt et jomfruelig lerett som har visket ut alle spor og etterlatt en hardpakket skare og avblåste rabber med oppstikkende steiner under den hvite rimen.  Etter en rekordvarm forvinter har endelig kulda festet sitt grep over det ganske land. På denne turen var ikke målet å legge flest mulig kilometer bak meg, men rett og slett føle på årstidens puls i moskusens rike. I disse dagene går naturen på sparebluss, godt innpakket i snø, is og kulde.
 

Mangelen på snø ga meg en utfordring å finne et egnet sted for å slå opp teltet med nok snø til pluggene og ei kuldegrop i forteltet. Ei hardpakket snøfonn ble redningen og min base for de neste dagene. De lange nettene under en stjerneklar himmel gir rom for både små og store tanker, å føle på sin egen sårbarhet underlagt naturens krefter og luner.  Da er det en betryggelse å ha et solid telt som kan takle et plutselig værskifte og ri av en vinterstorm og en sovepose som holder deg varm under nattens kalde favntak. Selv etter 16 timers mørke kan det være tungt å forlate varmen til fordel for et par kalde skisko. Men januarlyset lokker med ei sol som henger lavt over horisonten og byr på flotte lysforhold og etter mange timer i soveposen er det tross alt godt å røre på seg igjen.
 

Fra teltplassen kan jeg se moskusen beite på de avblåste rabbene oppe i fjellsiden. De langraggete urtidsdyrene er som skapt for dette værharde miljøet. For flere tusener år siden gikk moskusen og mammuten fredelig sammen og beitet på det europeiske fastlandet. Hvordan det gikk til er for alle kjent, men fortsatt lever følelsen av en forgangen tid når man møter den gjeninnførte moskusen på Dovrefjell. Spesielt når vinterstormene herjer får fantasien ekstra næring. Å se de lang raggete dyrene stå helt uberørt i den kalde nordvesten, time etter time, mens vindkastene rusker i den lange pelsen, gir en følelse av en annen tid. Like naturlig som gråsteinen som stikker opp fra snøen glir moskusen inn i dette miljøet. På samme plass sto hans slektning for kanskje 30 000 år siden og ridde av stormen på samme måte. Like traust og tålmodig. Og med like stor selvfølgelighet som i dag. Det er som om tiden har stått stille.

Etter fem dager i moskusens rike med temperaturer under 20 minus har jeg fått nok en påminnelse om dens suverene tilpasninger til et barsk klima når jeg pakker sammen og vender tilbake til en dypfryst bil og en forfrossen nesetipp.

 Tekst og Foto: Erlend Haarberg / www.haarbergphoto.com

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: