Mont Blanc

Etter hjemkomst fra Mont Blanc fikk vi denne reiseberetningen fra Eiving Trippestad. Laster du ned dette worddokumentet kan du lese om turen og se bilder med beskrivelser igjennom teksten.

2.August reiste jeg Eivind og Bjørg-Anita til Chamonix i Frankrike for å bestige Vest Europa`s høyeste fjell Mont Blanc (4808moh.) Organiserte og ordnet alt selv uten bruk av guide.

De 2 første dagene ble brukt til aklimatisering oppe på Aiguille du Midi (3800moh) og nede på breen. Bjørg-Anita måtte desverre tilbringe resten av tiden på hotell ettersom hun var uheldig å fikk betennelse i en muskel.

Værmeldingen meldte dårlig vær de første dagene, så på den tredje dagen forsøkte jeg på å nå toppen, men uten hell pga. at jeg nesten ikke hadde sovet noe de første dagene og ikke hadde spist nok. Jeg aklimatiserte 2 dager til før jeg på nytt reiste med tog fra Chamonix til Nid d’Aigle (2372moh) som er Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc.

Herfra slynger stien seg oppover i ura det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh), før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på (3100 moh). Veien gikk forbi Tête Rousse-hytten (Refuge de la Tête Rousse 3167 moh) og litt opp i steinura før jeg la ut det halve liggeunderlaget og en tynn sommer sovepose med vind og vantett trekk på noen steiner, for å lage litt mat og hvile noen timer før toppstøtet.

Etter noen timer ringte vekkerklokken, frokosten ble inntatt kl. 01.00 og jeg var pakket og klar kl.02.00

Jeg klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Her er det vanligvis en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter, men her var det ingen snø å se nå. På dette området kommer det regelmessig stein i stor fart nedover, og som man er nødt til å krysse. Jeg kom helskinnet over, men på ettermiddagen kunne jeg se stein komme ned renna. Heldigvis ropes det fra folk ovenfor hvis stein er i ferd med å komme nedover, men alle er ikke obs på at dette er et farlig sted og kan begi seg ut i renna slik at man kan få noen ubehagelige møter midt på. Det går en vaier på tvers her som man kan koble seg på og så er det bare å komme seg fortest mulig over. Veien videre oppover mot Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på (3817 moh) er det en del løs stein og ganske bratt, en del steder er det festet en stål wire som det er mulig å koble seg på. Jeg spiste en liten lunsj på utsiden av Goûter-hytten og herfra starter de fleste på toppdagen, men jeg valgte heller å gå hele veien fra Tête Rousse og rett opp.

Videre gikk veien mot Dôme de Goûter på (4304 moh). Dette er en meget lang og bratt bakke. Det var spesielt å se andre taulag oppover i fjellsiden med hver sin hodelykt som lyste opp. Formen var overaskende fin og jeg hadde ikke det minste vondt i hodet, kjente at det hadde blitt nok aklimatisering. Det er fantastisk fint å se soloppgangen så høyt oppe.

Jeg gikk ned noen høydemeter og opp igjen den første bakken på eggen som heter Arête des Bosses og her ligger Vallot-hytten på (4262 moh). Så kom jeg til Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, to smale egger på Arête des Bosses. Litt spesielt var det oppover ettersom været snudde ganske fort, brått var jeg midt inne i en sky med masse vind og dårlig sikt, her var det et par taulag som valgte snu. Jeg kjente at det var ganske kjølig selv om solen dukket frem innimellom, for det er ikke så lett å holde varmen når man går så sakt oppover.

Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) bar det fatt på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på (4677 moh).

Så nærmet toppen av Mont Blanc seg, grensen til Italia går over toppen her. Toppeggen er ganske tung, men det største problemet var at det kom folk nedover og det ble ganske trangt enkelte steder på den smale eggen.

Utrolig fint å komme opp på toppen av Vest-Europa og se utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia. Når jeg nå så nedover fjellet kunne jeg se de skyene jeg hadde gått igjenom på vei oppover, det var lett å se at vindstyrken der var betraktlig høyere en her på toppen hvor solen skinte og varmet litt. På toppen var jeg en halvtime, fikk en kopp te av en russer som ikke kunne engelsk, men han holdt like godt et foredrag på russisk for meg alikevel. Og så bar det nedover fjellet til Tête Rousse igjen.

Med frokost kl.01.00 og start kl. 02.00 på natten. Kl. 09.00 var jeg på toppen og kl. 13.00 var jeg tilbake ved Tête Rousse igjen.

Den første gangen jeg prøvde meg på toppen, var dag nr. 3 og da kom jeg ikke lenger en rett forbi Goûter-hytten med oppkast og hodepine. Dette skyltes ganske sikkert alt for lite søvn, mat og litt lite aklimatisering. Det andre topp støtet gikk helt knirkefritt bortsett fra litt hodepine på vei ned igjen fra fjellet.

Dagen etter at jeg kom tilbake til Chamonix tok jeg taubanen opp til Aiguille du Midi og planen var å få tatt Mont Blanc du tacul (4248moh) før hjemturen. Turen starter med å gå på en luftig egg ned på breen Col du midi som ligger på nedsiden av Aiguille du Midi. Forbi Cosmiques hytta (Refuge des Cosmiques 3613moh)

Fantastisk flott opp over brefallet, men her er det bare å være forsiktig.
For et par år siden døde det 7-8 personer her i et snø ras, men den faren var ikke tilstede nå ettersom snøforholdene var faste og fine.
Etter noen bilder på toppen bar det ned igjen og jeg gikk forbi flere på vei ned som var slitene etter å ha gått denne ruten opp til Mont Blanc.

Jeg tror at de som gikk to og to i taulag fikk en falsk trygghet, en av de siste dagene jeg var der forsvant det en turist og en guide. Turisten falt utfor en skrent og tok guiden med seg. De aller fleste gikk alltid i taulag uansett hvor de gikk, og det er nok det sikreste også, men er man forsiktig nok og planlegger nøye går det som regel bra. Noe av gleden er jo for meg faktisk å planlegge turene selv og ikke henge etter en guide som bestemmer hva som skal gjøres og ikke.

Dette var en fantastisk fin tur i de franske alpene, det var jo dumt at det skar seg for Bjørg-Anita, men det kommer alltids nye muligheter.

< Forrige 3 av 5 Neste >

Webutvikling av:Assist2net