Norexplore - Haute Route i Alpene

Etter så vidt å ha landet etter Svalbardturen (http://www.helsport.no/norexplore-tanker-etter-svalbard) startet umiddelbar nullstilling og nytt fokus mot ruten vi skulle gå 3 uker senere i Alpene. Inntrykkene var mange og vi var både fysisk og mentalt slitne, det var derfor vanskelig å gjøre seg klar for en ny og krevende tur. Det ble noen stressende dager med mye skolearbeid som hadde hopet seg opp, hvor prikken over i-en var kaffe søl på den ene Mac’en hvor alle planene var. Vi klarte likevel å få tak i alt det siste nødvendige utstyret dagen før turen. «Vi har overvunnet Svalbards utfordringer, hvorfor skal vi ikke klare Alpene?» På de mange ark med planer og ruter står det en flust av spørsmålstegn – Farlige isbreer? Snøskredfare? Snømengde? Værforhold? Antall tau? Usikkerheten er der sammen med spenningen lik den på Svalbard, men denne gang er utfordringene større.

Ruten vi skulle gå var randonee-utgaven av den klassiske "Haute Route" som strekker seg fra Chamonix i Frankrike til Zermatt i Sveits via Verbier. Vi legger igjen teltet og bor på hytter på rundt 3000moh som ligger langs ruten. Sekkene ble pakket stappfulle med mye mat og sikkerhetsutstyr- hyttene er stengt for sesongen og det er derfor ingen mat å kjøpe her. Etter mye siste planlegging blir klokken 02:30 før sengen inntas og alarmen stilles på 05:15. «Er i morgen virkelig dagen?»

Det er 9. mai, og vi starter det som skulle bli den tøffeste, farligste, men mest fantastiske turen vi har hatt noensinne. Toget går til Argentière, et lite tettsted som virker helt tomt. Vi kjøper oss pai og boller og finner en lokal kjentmann som forteller oss at heisene er stengt for sesongen og at vi derfor må gå hele veien opp. Dvs. å starte fra Le Tour på 1400moh med skiene på ryggen og klatre opp til en annen hytte enn planlagt, nemlig Refuge Albert 1er på 2702moh. Gresset er grønnere enn grønt, det er varmt, fuglene kvitrer og det føles som norsk sommer på det beste. «Skal vi virkelig på skitur?» Vi ser oppover fjellet som virker ufattelig bratt fra der vi står og undrer på hvordan i all verden vi skal komme oss opp dit uten å fjellklatre. Vi ser to mulige ruter og begge får magene våre til å knytes. Heldigvis møter vi en liten gruppe som skal gå en todagers-tur som vi konsulterer med. Vi velger ruten som ser vanskeligst ut fra bunn.

På de første meterne øker usikkerheten, «skal vi virkelig gå opp her?» Det er ca 45-50 grader stigning, noe som merkes i legger og lår med noen og tjue kilo på ryggen. Heldigvis har vi med oss deilig pai! Etter noen timer med baksing tar vi en pause i fjellsiden og blir omringet av et 50-talls fugler og en fjellgeit som bykser seg oppover. Det er ikke helt til å begripe at vi var i trygge Lausanne noen timer tidligere. Vi klatrer over et lite pass og finner heldigvis litt snø lenger oppe hvor vi kan gå videre på ski. Vi ankommer hytten etter noen slitsomme meter oppover på ski i løs snø. Hytten er okkupert av en gruppe som skal gå en fjelltopp dagen etter som vi utspør om lokalkunnskap om ruten videre. Sengen inntas raskt for å restituere og hente igjen etterlengtet søvn. Det føles som vi har hatt en tøff start, men egentlig har vi ingen anelse om hvor tøff de neste dagene kommer til å bli. Dette var den letteste dagen..

Dagene startes så tidlig som mulig slik at snøen som har fryst på om natten er hardere og lettere å gå på. Snøskredfaren er særdeles stor når temperaturendringene slår til så sent på sesongen, derfor prøver vi å ankomme hyttene så tidlig som mulig, noe som ikke alltid er like lett når etappene overstiger 10 timer.

Det er dag to, og utfordringene står i kø. Starten går litt bak skjema siden rutinene ikke er helt på plass enda. Vi er i gang i 6-draget, en time bak skjema. Det går lett oppover og vi vet at det ikke er åpenbart å finne Col de Tour som vi skal over. Vi ser at vi kommer til å ende på sørsiden, men da tar vi likevel en liten topptur på veien, Tète le Blanche på 3421moh siden vi vet av Franskmannen dagen før at det går fint å gå her. Vi blir rimelig tatt på sengen når vi plutselig står på en islagt bratt side med et fall på høyresiden på 5-600 meter. Bjørn hiver på seg stegjern, hjelm og gjør klar tauet i en puls på 180, mens Tor står stille og venter på den farlige islagte brattsiden. Begge vet at dersom skikantene gir etter, gjør livet til Tor det også. Tor klarer å ta på stegjernene utpå kanten, men mister passet sitt som lå i bukselommen. «Drit i det Tor, så lenge vi ikke mister livene». Vi tar stein-saks-papir om hvem som skal gå først, en rutine vi kommer til å bli vandt med de neste 5 dagene. Vi klarer å gå sakte og forsiktig til neste hylle hvor vi kan renne ned en 45 grader å komme til bunns, der vi også finner passet til Tor. Lettelsen over første store hindring er stor og jubelen og high-fivene ligger løst. Det vi ikke vet er at foran oss på en og samme dag ligger minst 3 tilsvarende utfordringer, inkludert lett høydesyke. Skredfaren øker i løpet av dagen og den siste rennen vi må kjøre ned er særdeles utrygg. Tor ender med å ta en slags salto der han lander i steinrøysen, heldigvis i trygghet fra stupet som lå like foran. Vi tror at farene er over idet vi tar på oss joggesko for å gå ned de siste 700 høydemetrene. Her tok vi feil igjen. I det Tor står og fyller vann i en bekk, hører jeg noen lyder ovenfor oss og snur meg. Vi står midt i veien til et steinras som akkurat har løst ut. Jeg skriker til Tor «SE OPP!» som da kaster seg på siden og lander smertefullt på låret. Den største steinen er på vei rett mot meg i full fart. Jeg løper 3 meter til siden på den bratte stien, lenger kommer jeg ikke. Steinen spretter i bakken og skifter retning mot meg igjen. Jeg må stå stille og vente på at steinen treffer bakken en siste gang for å vite hvor den kommer til å treffe, for så å hoppe unna. Jeg klarer å stupe unna idet steinen flyr med en rakettlyd mellom meg og Tor, heldigvis uten å treffe oss. Det hele som føles som 15 sekunder er i virkeligheten over på 2-3. Vi fortsetter i en hast i det farlige området, og etter 12 timer ender vi omsider i Praz de Fort.

Vi ble hentet av Jean-Yves Michellod, en legende som har vunnet Freeride World Tour i 2004, men som dessverre ble tatt av et digert skred i 2006 der han brakk ryggen. Likevel hadde han klatret Mont Blanc på krykker i etterkant! Vi ankommer Verbier med sekken full av inntrykk. Begge er mørbanket fysisk og psykisk, men med en ubeskrivelig glede over å ha ankommet dagens mål. Solbrente, med blåmerker og skrapsår, sultne, kvalme og med mange nye tips fra Jean-Yves som hadde jobbet som guide i mange år. Inntrykkene var så mange at det virket som vi hadde vært på tur i 2 uker og ikke i 2 dager.

 

De neste dagene går i samme stil, med mindre farer og utfordringer enn på dag 2. Hyttene er tomme langs veien, men vinterdelen av hyttene er åpne. Her koker vi vann på ovnen og spiser så mange kalorier vi klarer å trykke i oss. Kvelden settes kl 19 og vekkerklokkene stilles til kl 04. Rutinene fra Svalbard hjelper oss å være effektive. Langs veien til Zermatt bestiger vi blant annet Point D`Orny (3271), Rosablanche (3336) og Pigne d` Arolla (3790).

Den siste dagen starter vi kl 05:15 i skumringen med hodelykter, etter en kveld på hytten med to hyggelige tyskere som forteller oss at Col du Mont Brulè kommer til å være tøff. En mild natt har gjort at snøen ikke er helt fryst, klatringen opp den 60 grader bratte veggen er derfor ytterst nervepirrende. Vi må krype på alle fire for å ikke gå igjennom snølaget og utløse skred. Skiene er på sekken og vi kryper opp med hjertet i halsen, vel vitende om at situasjonen er ekstremt farlig. Snøen gir etter et par ganger, og det føles som et elektrisk sjokk går gjennom hele kroppen hver gang. Hele laget detter sammen med et drønn som kjennes langt inn i hjerteroten. Angsten sprer seg, og man starter å telle sekunder og fokuserer på neste skritt foran seg, selv om man har en puls som banker gjennom brystet.

Etter tre pass, starter skituren ned mot Zermatt med Matterhorn (4478) på høyresiden. Det har gått mye tid og snøskredfaren er derfor høy. Iblant bresprekkene på vei nedover klarer vi ikke helt å kose oss, selv om skikjøringen er utrolig artig. På veien ned må vi krysse et allerede utløst skred for å unngå å kjøre ned i et skred som holder på å gå under oss. Det går skred rundt oss på alle kanter, vi ser totalt 4 skred som løser ut med øredøvende buldring og drønning på sidene, over oss og under oss.

Følelsene er vanskelig å sette ord på i det vi ankommer den særdeles hyggelige byen Zermatt etter en 13 timers dag. Vi er lettet, slitne, sultne og trøtte, til og med rørt, men mest av alt heldige for å fremdeles ha livet i behold. Vi er begge enige om at vi ikke hadde hatt flaks nok til å overleve en dag til. Det føles som vi har brukt 8 av 9 katteliv. Ruten ble gjort på 6 dager, 1 dag før planlagt til tross for tøffe forhold med lite snø over 2500moh. Absolutt alle snur seg etter oss, på de to guttene med sekker fulle av ski- og klatreutstyr, som kommer ned fra det som tilsynelatende er en evig lang dal med sommer og sol. Hvor har de vært på ski, og hva er alt det utstyret som henger å dingler overalt? Vi hadde solbrente og skjeggete fjes, oppsprukne lepper, rødsprengte øyne og to enorme smil som strakk seg fra øre til øre. Dagen feires i kjent stil med en biffmiddag med god dessert, der de fleste stirrer på oss siden vi er så solbrune og rufsete. Til tross for at begge er solbrent på tungen, smaker biffen bedre enn noen gang.

Dagen etter er vi tilbake på skolen, og selve omstillingen er veldig vanskelig etter alle inntrykkene. Det virker surrealistisk, men det er også en slags form for lykkerus å gå til skolen. På veien bort ler jeg så tårene triller, «hva i all verden har vi nettopp gjort?!» Bare det å skrive om turen gir gåsehud på ryggen og tårer i øyekrokene. Alpene har gitt oss en fantastisk og surrealistisk opplevelse, men også en ny respekt for fjell og natur. Til tross for at vi hadde det beste utstyre, god trening og planlegging, er det fremdeles umulig å forutsi hvilke forhold som kommer til å være. Turen kan gjøres mye tryggere under bedre forhold tidligere på sesongen, og dette bør være et mål når man går inn i det ukjente.

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: