Opp mot himmelen

Vi er midt i desember, hjemme ligger det ennå ikke noe snø, så jeg merker abstinensene etter hvite vidder og fjell, ski og lysere omgivelser. Dette blir jeg minnet på hver dag jeg kjører hjem fra jobb, da ser jeg rett opp på de hvite toppene på Lifjell. Nærmest stikker Himingen seg ut med sin lett gjenkjennelige form. Den kan minne litt om Gaustatoppen der den ligger. På denne toppen har man perfekt utsikt utover Lifjell, Gaustatoppen, Blefjell, Skrim, Notodden, Heddal og Sauland. Jeg har vokst opp med å se på dette fjellet fra barndomshjemmet mitt og det er kanskje det fjellet jeg har besteget flest ganger. Første gang var nok på en tur sammen med klassen en gang da jeg gikk på barneskolen. Så fjellet er egentlig veldig familievennlig, og slettes ikke noen ekstremtur vanligvis, men litt tyngre på vinteren er den utvilsomt. Hit vil jeg på en overnattingstur!

Himingen står majestetisk bak barndomshjemmet mitt i Heddal.

Jeg parkerer på Myregvarv, går ut av bilen og stopper opp - det er helt stille! Ikke en lyd! Dette har jeg savnet, nå er det endelig bare meg og naturen igjen. For en eremitt som meg trenger litt tid alene av og til. Det er slik jeg får ro i sjela og føler at jeg er hundre prosent til stede her og nå. Det ser ut til at jeg er den første som går denne veien siden forrige snøfall, det er et tynt lag med skare som jeg faller igjennom gang på gang. Og den 25 kilo tunge sekken gjør hvert steg ennå litt tyngre, hver gang jeg prøver å komme meg opp fra snøen. Selv om kvikksølvet ligger på den blå siden av termometeret, går det ikke mange meterene før jeg kaster både jakke, lue og votter. Den blå himmelen og solen som står i fjellsiden gjør at det føles varmt og godt ute. På kryss og tvers av stien ser jeg spor fra noen litt mer lettbente, det er både hare, rev, rype og ekorn. Det er kanskje dette jeg liker ekstra godt med vinteren, man kommer litt nærmere dyrelivet når man ser alle sporene i snøen. Plutselig finner man helt ferske spor, kanskje sitter en av de bak et tre og ser på meg?


På sørsiden varmer solen godt i fjellsiden.

Etter noen hundre meter treffer jeg på et skispor som går i samme retning som jeg skal gå, nemlig opp mot Himingen - om jeg bare hadde hatt ski jeg også, så hadde det gått mye lettere! Jeg følger skisporene et stykke oppover og plutselig står skiene helt alene i snøen ved siden av en stor stein. Herfra begynner stigningen og man må klatre litt oppover fjellsiden, over stein, røtter, berg og trær som har falt over stien. Så jeg skjønner hvorfor vedkommende satte igjen skiene. Det går mye lettere å gå nå som noen har tråkket opp sporene for meg, jeg slipper å lete etter stien og falle igjennom snøen hele tiden. Mens jeg går oppover og kroppen har kommet over det verste sjokket, så tenker jeg: "Dette er livet, jeg elsker å være ute, kunne vært  her hele tiden! Hvorfor er man ikke mer ute? Det er jo her vi hører hjemme?".


Nesten oppe og vinden merkes mer og mer.

Et godt stykke oppe i fjellsiden, går jeg fra den varme sørsiden over på den kalde nordsiden av fjellet. Her blåser det kraftig og snøkrystallene pisker i øynene - det svir! Jeg stopper og tar på meg alle klærne igjen, pluss en buff og et par solbriller. Det er en bratt bakke det siste stykket før jeg kommer opp på platået. Her har all snøen samlet seg og laget store skavler. Snøen er helt porøs og for hvert steg jeg tar, så føler jeg at jeg sklir to tilbake. Jeg kommer meg til opp til sola og leter etter et fint sted å slå leir for natten. Her oppe må det være perfekt å ligge å se på utsikten ned på alle kanter og den største himmelen en kan tenke seg. Det er dette fotografen i meg leter etter, jeg ser for meg alle bildene jeg kan ta her oppe i skumringen eller etter at solen har gått ned og stjernene blinker nattehimmelen. Til slutt finner jeg et fint sted å sette opp teltet. Fester alt av løse poser, flaske og telt til en karabinkrok i sekken, slik at det ikke skal blåse bort. Man vil virkelig ikke miste noe viktig i denne vinden.

Jeg trer stengene inn i kanalene og fester teltet til bakken med snøpluggene. Men snøen er for porøs, så de glir bare opp igjen mens vinden river og sliter i teltet. Æsj, værmeldingen hadde jo spådd vindstille i dag! Kanskje om jeg prøver litt lengre bort? Jeg prøver igjen, neida. Det vil fortsatt ikke stå i denne snøen.
Den blå timen oppe på Himingen med utsikt utover deler av Lifjell.

Plutselig hører jeg; "FAAAEEEN!!" jalle i fjellene - det er ekkoet fra min egen stemme som reflekteres tilbake fra fjellene. Jeg føler meg som Kjell Bjarne i en av Elling-filmene da han sitter på restaurant og ville ha flesk og duppe til middag. Jeg er sulten, sliten og totalt innstilt på å ligge her oppe, nyte solen og ta masse bilder. Jeg får i meg noen kjappe karbohydrater og begynner heldigvis å tenke mer rasjonelt igjen. Jeg må ikke på død og liv ligge her oppe, selv om det er det jeg aller helst vil. Fjellet ligger jo her, og det kommer nye sjanser. Kanskje er det en fin plass lengre ned, på sørsiden?

Godt påkledd for den kalde vinden

Ned og rundt på sørsiden finner jeg heldigvis en liten fjellhylle som har en plass som er stor nok til å sette opp teltet. Endelig! Pluggene får feste, det er nesten vindstille og teltet settes opp i rekordfart! Det første jeg gjør er å fyre opp primusen - for en herlig lyd den lager! Frosne fingre og føtter begynner endelig å tine opp igjen over flammen. Ute måler jeg temperaturen til -9C etter at solen har gått ned og inne i teltet sitter jeg med deilige 22 varmegrader. Det går fort en flaske med bensin på denne kosefyringen, men det er det verdt! Med nye og tørre klær kryper jeg ned i posen, steker meg et par karbonader og igjen tenker jeg: "Dette er livet!" mens jeg finner frem en bok. Heldigvis glemmer vi mennesker de mindre bra tingene med tur og husker at alt i alt var turen veldig fin. Dette gjør at vi hele tiden bare ønsker oss tilbake på tur, uansett hvor mye slit og hvor dårlig vær det var.


Dette er mitt tusen stjerners hotell

Etter at det har blitt helt mørkt finner jeg frem kamerautstyret og kler godt på meg igjen. Ute er det stjerneklart og litt etter litt kommer Melkeveien frem på himmelen. Jeg blir sittende å se opp i luften og tenke; her er vi, i perfekt avstand fra solen, som igjen er perfekt plassert i galaksen, som igjen er perfekt plassert i universet. Jeg blir smågal, men samtidig så fascinert av denne tanken! Vi er så små i det store universet og vi vet så ufattelig lite hva som finnes der ute. Etter hvert setter jeg kamera opp mot himmelen og knipser bilde etter bilde. Jeg glemmer helt kulden siden alt fokuset mitt er på å ta det gode bildet.

"Dette er mitt Zen, jeg føler en ro og at jeg er helt til stede i det som skjer her og nå." 



Tekst og foto: Bjørn Tore Moen
Instagram: @btmoen
Hjemmeside : http://www.bjorntoremoen.no/