Par på langtur

Frokost midt inne i den djupeste skogen av Yukon Territories i Canada. Dette er fra de første dagene av oppholdet.

Ved flere anledninger har jeg sagt til meg selv at jeg aldri skulle ta med meg en kj
æreste på et lengre turprosjekt. Det hadde jeg ikke noe spesielt trua på. Redd for at slit, sult og kulde skulle ta knekken på parforholdet var det sikrest å dra alene eller med en god venninne. 

Et par år senere fant jeg dog ut at det kanskje ikke er så dumt å ta med seg sin bedre halvdel på tur, for sammen får man opplevelser det er vanskelig å ikke minnes i en senere anledning. Akkurat nå er jeg på tur i Canada sammen med min kjæreste Per Anders og har vært så siden juni. Vi skal fortsatte frem til mai neste år.

I vind og uvær, vi må stå han av sammen.

Vi bor ute i bushen langt, langt fra folk og har ikke hatt gleden av å se noen turfolk siden vi dro fra sivilisasjon. Villmarka er rett og slett bare for stor til at tilfeldighetene skal ha det til at man treffer på folk, og ikke befinner vi oss hvor det er vanlig å støte på folk heller. Så dette var jo heller selvvalgt da kan en vel si. Det faktum at vi er såppas isolert fra omverden, da vi heller ikke har dekning og internett gjør at man lett kan føle seg litt ensom selv om man er to og dette kjente vi begge på først når det lidde mot vinter og naturen ble barskere. Det gikk heldigvis raskt over og man har jo sin egen verden man lever i der ute hvor de små tingene betyr mye for oppholdet og trivselen.

Siden vi ikke har internett er det nettopp det som gjør det så fint mellom oss to, for da får man virkelig sjangsen til å være i nuet og man kommuniserer fullt og helt med hverandre uten avbrytelser fra facebook og instagram. Vi har tid til gode samtaler som vi ellers ikke ville tatt oss tid til og tid til refleksjoner etter endt dag. Hjemme ville vi hatt snuten i mail, nyheter, tv, tlf og på sosiale medier som er skumle tidstyver og som jeg vet flere forhold har gått i grus over. Det har virkelig gått opp for oss hvor mye tid vi egentlig bruker på å være pålogget og det er stor forskjell på hvor mye oppmerksomhet vi tildeler hverandre når vi er ute i villmarka og når vi er i sivilisasjon. 

Med oss har vi hundene og det gir mye selskap annet enn bare hverandre.

Jeg vil påstå å si at kjærligheten kanskje blir satt noe til side på en god andreplass når man skal leve på denne måten da andre banale prioriteringer kommer først; mat og varme. Det blir på en måte naturlig at en legger mest energi i det som kroppen krever først og hjemme har man kanskje ikke den opplevelsen av å noen gang virkelig føle seg sulten over en lengre periode eller det å være så kald at en ikke tenker klart. Vi opplever at vi ikke trenger å legge så mye i selve kjæresteriet da det å være der ute sammen og litt klisjé sagt «overleve» sammen er kjærlighet nok i seg selv. Det er tillit og samarbeid på høyt nivå for å få det til å funke og derfor blir det nesten litt overflødig og måtte slenge ytterlige bekreftelse på at en virkelig er glad i hverandre. 

Felles verdier er nøkkelen til et godt samarbeid!

Det kan være små ting i hverdagen som gjør at en bekrefter sin omsorg for den andre, som å ta de kjipe oppgavene en vet at motparten ikke liker å gjøre. Det kan være å si at den andre skal legge seg i soveposen å få varmen mens en selv fyrer opp. Det er i stor grunn et gi - og - ta selv også ute i villmarka da man har en hverdag som har sine rutiner på lik linje som hjemme.

En liten rast på jakttur, livet er fin på tur sammen!

Noen ganger kan det såklart være anstrengt å være på tur med sin kjære fordi naturen kan presse ens egne grenser for tålmodighet til det ytterste punkt. Man får virkelig lære hverandre å kjenne på både godt og vondt og er sådan en fin måte å finne ut av om en kan takle skikkelig motbør sammen. Ved noen anledninger har vi hatt så lite matinntak i kroppen at man rett og slett ikke fungerer optimalt og da er gjerne lunta også særs kort. Dette kan by på konflikter over små bagateller som vanligvis ikke ville vært verdt å tenke over, men da gjelder det å få det ut og bli venner igjen etterpå. Som oftest er det for mye en skal samarbeide og snakke om ila en dag ute at en kan ikke være langsur over tid.

Speider og speider etter vilt og nye utsikter.

Det å bo oppå hverandre 24 timer i døgnet uten muligheten for å snakke med andre folk - måned etter måned, kan være utfordrende i den grad at man ønsker seg en annen sosial setting. Jeg kjenner på det noen ganger men ikke på en vond måte. Kanskje heller at man ønsker å snakke med sitt egen kjønn, ikke på den måten at man er noe spesielt lei av den andre. Savnet av venninner og kompiser rett og slett. Man savner jo også å snakke om noe mer enn bare de banale tingene ved å leve som vi gjør og få andre inputs fra verden. Dette går mye i perioder kjenner jeg. Noen ganger har vi det slik, andre ganger ikke. 


Kjærligheten pleies da litt i ny og ne, selv på bærtur.

Å ta med seg kjæresten på langtur vil si å ta med seg en person du trolig kan stole fullt og helt på, en som har dine beste interesser i hjertet. Man blir særdeles godt kjent med hverandre, det er ikke til å komme unna og det anbefales jo kanskje at en vet litt om dens andre holdninger til ymse ting før en legger ut på eventyret. Felles verdier har vist seg å være nøkkelen til et godt samarbeid for oss.

I det store og hele handler det om minnene man skaper sammen og vi har allerede fylt opp barometeret til de grader! En lang vinter står oss for tur og jeg tror og håper vi skal overkomme også denne sesongen sammen.