Sensommer i Glomdalen

Sommeren 2015 skulle vise seg å bli en kald og fuktig opplevelse, med seiglivete snøflekker som holdt stand langt utpå sommeren.  Først i midten av august kom sommeren for alvor til fjells, noe som passet perfekt med vårt lenge planlagte besøk i området. Takket være den sene sommervarmen sto skogstorkenebben og ballblomen nyutsprunget og lyste inne i skogen. Over tregrensa sto fortsatt fjellfiolen i full blomst og dannet spredte gule tepper langs stien.

 

Helt i starten av turen passerte vi Fisktjønna naturreservat med marmorslottet som den største attraksjon. I Glomdalen renner elva Glåmoga som transporterer smeltevann fra breen. Her har elvas slipende kraft laget de vakreste formasjonene i den lyse marmoren som skjærer skrått over Glomdalen. Både kalkstein og marmor som vi finner i området forvitrer lettere enn andre bergarter. Under den kvartære istiden har smeltevannet under isen blitt satt under et voldsomt trykk, og ved hjelp av tidens tann har vannet gravd ut uttalige grotter og underjordiske elveløp. Derfor møter vi ofte bekker som plutselig springer fram fra en fjellside, renner opp i dagen en stund, for så å forsvinne ned i bakken og tar ukjente veier.

 

Marmorårer som var blottlagt fulgte oss på vår vandring langs stien som gikk parallelt med Glomåga. Ved utløpet av Glomvatnet fikk vi en overraskelse: i det vi forberedte oss på å vade over elva, oppdaget vi tilfeldigvis at vannet plutselig forsvant under bakken 50 meter unna vårt tiltenkte krysningspunkt. Etter en nærmere kikk på kartet så vi at elva går nesten 600 meter i et underjordisk løp, før den renner ut i Glomåga.

 

Samme fenomen observerte vi også etter at vi hadde passert tregrensa. Ei lita elv som renner fra fjellsiden forsvinner fra jordoverflaten i et mørkt vertikal hull, kalt Fossholet. Ikke langt unna finner vi inngangen til Pikhauggrotta. Et 1400 meter langt undergrunnsystem med tørrlagte elvelabyrinter som ble formet under den siste istiden. Noen titalls meter åling inn i det totale mørke, er som å forsvinne inn i en verden hvor alle sanseinntrykk blir borte. Ingen lyder, ingen lett sommerbris, bare mørke og kulde. Det er som å bli født på ny når jeg krabber tilbake og ser den første antydning til lys fra grotteåpningen og sansene for atter noe å jobbe med.

Et av turens høydepunkter var å se Bjørnfossen utfolde seg i fritt fall, sammen med en sideelv som kaster seg ut fra et glattskurt berg 50 meter fra hovedfossen danner de en fascinerende scene av vill og uttemmet natur. En kraftig regnbue dannet seg i spruten fra fossen, et lysfenomen som jeg brukte mange timer på å løse fotografisk på en best mulig måte. Rennende vann har en beroligende effekt, å sitte ved fossen med sola stekende på ryggen og meditere over små og store trivialiteter er god medisin for sjela. 


Gjennom hele vårt opphold hadde været vært på vår side. Knallblå himmel og knapt et vindpust ei hel uke i strekk er ikke hverdagskost. Fjellene rundt tegnet seg like klart på vannet som over. Vinteren her oppe hadde enda ikke sluppet taket, for på det gedigne vannspeilet lå enda små og store isflak som dannet flotte abstrakte motiver i sene kveldstimer. Hyppige vak som sendte små ringer mellom isflakene sendte tankene på fiskeutstyret som lå nede i den parkerte bila. Å kjapp kikk i hytteboka inne i Pikhaughytta bekreftet at her var det mange fra både inn og utland som hadde hatt fine fiskeopplevelser. Neste gang vi besøker området gjør vi ikke den samme feilen…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst: Orsolya Haarberg

Foto: Orsolya og Erlend Haarberg