Smerte, oppkast og barnesang på hjernen. Slik vant Lars Christian beinharde Expedition Amundsen

Publisert 06.03.2015 av


Jeg har en gang uttalt at jeg gruer meg til den dagen jeg er så rutinert at jeg ikke kløner det til. Hvilke historier sitter man igjen med da, liksom?

Men enn så lenge er det ingen grunn til bekymring. Også fra denne turen er det mye å skrive hjem om.

Før årets Expedition Amundsen trodde jeg at jeg var så forberedt som det gikk an å bli. Jeg hadde lært av fjorårets feil og jeg hadde skaffet meg det beste utstyret. Jeg dro til og med opp på Hardangervidda en uke før løpet før å gjøre de siste forberedelsene, med god oppvarting og support fra pappa.

Men man kan være så godt forberedt man bare vil – Hardangervidda vil alltid kunne by på overraskelser. De færreste som stiller til start opplever et løp som går etter planen.

Og nettopp det gjør Expedition Amundsen til en konkurranse som er noe utover det vanlige.

 

Haukeliseter til Hellevassbu

Startskuddet går fra Haukeliseter, syd på Hardangervidda. Derfra går vi ca 100 km nordover til Garen i Eidfjord. Og mellom Haukeliseter og Garen er det tre sjekkpunkter som alle konkurransedeltakere må innom: Hellevassbu, Litlos og Viersla.

Foto: Kai-Otto Melau

 

Jeg tar det rolig i starten. De første 500 meterne går nærmest rett opp for å bestige Hardangervidda. Det er løssnø og jeg ser ingen grunn til å bruke krefter på å tråkke spor for alle de andre deltakerne så tidlig i løpet.

Jeg legger meg litt bak og forflytter meg sakte oppover i et kontrollert tempo. Etter den første stigningen flater det ut for en liten stund. Jeg bytter raskt ski fra Åsnes Gamme med helfeller til Åsnes Holmenkollen med smøring.

I den første kneiken havner jeg et lite stykke bak teten, men dette glir jeg inn igjen på noen få minutter. Det blåser friskt, men det er klar nok sikt til å se konturene av fjell og dalsøkk, så vi klarer å bevege oss langs høydekurvene og unngår dermed for mye opp og ned.

Den første timen koser jeg meg. Jeg ligger litt bak og det går i et rolig tempo. Rolig nok til at jeg kan nyte fjellet, ta et par bilder og prate litt med de andre deltakerne. Foreløpig er det bare en tur.

 

Foto: Kai-Otto Melau

 

Selv om startskuddet har gått har ikke selve konkurransen begynt for min del. Vi ligger cirka ti personer i front. Det er mye løssnø og alle er såpass friske i beina at det er håpløst å skulle dra ifra ennå.

Vinden øker gradvis og det blåser opp mot kuling. Det blir hvitere og hvitere, og snart ser vi ikke konturene av landskapet lenger. Fire av oss i front klarer etter hvert å få en liten luke til resten, og i disse forholdene vil det være vanskelig å følge sporene våre for de som kommer bak.

Snart er alt hvitt. Sammen med meg går tre barske herrer, som jeg på forhånd antok ville være mine tøffeste konkurrenter. Jeg vet at alle er i stand til å stikke av med seieren om de har dagen.

Vi nærmer oss Hellevassbu og vi setter utfor den første bratte nedoverbakken ruta har å by på. Når sikten er klar er det ikke vanskelig å suse nedover denne bakken, men når man så vidt ser skituppene foran seg blir det hele en mye større utfordring. Jeg aner ikke hva som er foran nesa på meg.

Det kan være en tre meter høy snøskavl, en stor kampestein, eller den avskyelige snømannen for alt jeg vet.

Det går for fort, så jeg setter meg ned. Pulken bråbremser bak meg og velter. Jeg prøver å rette pulken opp igjen, men vinden gir den ekstra fart så den bare vrir seg mer. Dette dalsøkket fungerer som en vindtunnel og det blåser opp mot storm i kastene.

Vinden tar tak i meg og pulken enda en gang og setter inn et nådestøt. Jeg faller ukontrollert og hører et knekk. Jeg reiser meg opp igjen og ser at både staven og pulkdraget har knekt. «Uflaks», sa Severin Suveren.

Jeg er heldigvis en smule mer forberedt enn den gamle NRK-stjernen, så jeg trekker ut reservestaven fra pulken og setter utfor den siste delen av bakken. Jeg går det jeg makter de siste hundre meterne til Hellevassbu og kommer fram bare noen få minutter etter de tre første.

Skal jeg ha en sjans videre må jeg ordne pulkdraget slik at det blir så godt som nytt igjen.

Det er åtte timers obligatorisk hvile fordelt etter eget ønske på de tre sjekkpunktene. Det er ingen tvil om at jeg kommer til å bli her en stund.

Jeg bruker unødvendig lang tid på å sette opp teltet. Selv om teltet ligger halvveis oppslått på pulken blir det mye knoting i den sterke vinden.

Mens jeg setter opp teltet begynner den over 40 kg tunge pulken å blåse av gårde. Jeg fester teltet til bakken med ski og staver, og løper etter pulken. Når jeg kommer tilbake har en av skiene blåst over ende og den sklir raskt vekk, så jeg må løpe etter den også. Og når jeg kommer tilbake med skien har den ene teltstangen blåst ut og sklir bortover snøen.

 

Det er lenge siden jeg har vært ute i så sterk vind, så rutinene er skammelig rustne. Jeg finner roen og begynner å bruke hodet.

Jeg setter den laveste siden av tunnelteltet opp mot vinden, den siden med gul fargekode uten inngang. De kalde, begrensede hjernecellene mine begynner å samarbeide, og derfra tar det ikke lang tid før teltet står som fjell.

Jeg trekker pulken inn i forteltet og begynner å gruble over hva jeg skal gjøre med pulkdraget. Jeg går en kjapp tur ut av teltet for å ta av pulkdraget fra pulken. Rett bak meg står Halvor Wang, en av mine sterkeste konkurrenter, og prater med en i crewet. Jeg får med meg at han kaster opp og er nødt til å gi seg.

Det er veldig leit når konkurrenter faller av på den måten. Men jeg har mine egne problemer akkurat nå, og den løsningsorienterte djevelen i meg våkner da. Kanskje jeg kan låne pulkdraget hans?! Han har identisk pulkdrag med meg, og han låner det velvillig bort. «Flaks», sa Severin Suveren.

En annen sterk konkurrent, Øyvind Lillehagen, ligger i teltet rett ved siden av meg og har fått med seg at mat og hvile ikke er min første prioritet akkurat da. Han tilbyr meg noe varmt å spise og jeg er på nippet til å takke ja før stoltheten min takker pent nei. Jeg vil ikke ha mer hjelp enn nødvendig.

Litt av gleden ved dette løpet er å føle at man behersker fjellet alene og den gleden har allerede fått et lite stikk. Samtidig setter jeg veldig pris på tilbudet, og jeg blir minnet på at vi har flere utfordringer enn bare det å være konkurrenter i dette løpet. Vi har en felles utfordring i fjellets luner, og om nødvendig vil vi hjelpe hverandre med å overvinne disse.

Jeg smelter snø, ordner pulkdrag, steller gnagsår og spiser. Mens jeg pakker sammen møter jeg treneren min som går i lagklassen for Team National Geographic Channel sammen Anders og Preben. Han er ved godt mot, men er mer opptatt av hvordan det går med meg.

Vinden har roet seg siden jeg ankom, og etter tre timer går jeg videre fra Hellevassbu alene. Det er nå sju timer siden løpet startet, og det har blitt mørkt. Jeg skrur på hodelykten min mens jeg navigerer meg mellom alle teltene som i løpet av de siste timene har blitt slått opp rundt sjekkpunkter.

 Hellevassbu til Litlos

Det er mange som har tatt kortere pause, eller ingen pause, så tidvis kan jeg følge andres spor. Selv om solen har gått ned blåser det mindre, så sikten har blitt bedre nå. I hvert fall med hodelykt.

Jeg går ut i et hardt tempo. Nå er muligheten for å skaffe et

lite forsprang til de andre konkurrentene. Jeg går forbi noen med jevne mellomrom og noen heier på meg mens jeg stamper meg bortover. På bunnen av en slak bakke har jeg med meg farten, og nærmest løper forbi to løpere som unner seg en kort pause.

- Å herregud! hører jeg hun ene si.

Enten tenker de at jeg ikke vet å disponere kreftene, eller så tenker de vel at jeg tøffer meg. Jeg har ikke noe klart mål om å tøffe meg, jeg er bare inne i en god periode og den vil jeg utnytte maksimalt.

Tankene begynner å vandre. Jeg tenker på treningssamlingen i Portugal for noen få uker tilbake. Der står jeg ved badekaret på hotellrommet og vasker sykkelen min mens jeg nynner på «Vaske vesle brumlemann».

«Vaske vesle Brumlemann med klut og kost og såpevann. Brumle skal bli fin og ren han skal bli så ren og pen. Vaske her og vaske der på stygge ben og svarte knær! Nei og nei så svart du er på alle dine tær!»

Og før jeg vet ordet av det har jeg fått «Vaske vesle brumlemann» på hjernen. Den går på repeat, og etter en stund begynner den å irritere meg voldsomt. Jeg må skifte sang. Jeg kan ikke la meg stoppe av «Vaske vesle brumlemann», så jeg styrer tankene inn på «Don’t stop me now» av Queen.

Denne melodien gir meg mer krutt, og jeg brøyter vei videre.

Jeg er over halvveis til Litlos og jeg setter utfor bakkene ned mot Kvennsjøen. Det snør og blåser, så jeg må konsentrere meg for å se hvor jeg kjører. Plutselig ser jeg det stikker opp en del stein foran meg.

Jeg legger meg ned, men pulken treffer en stein bak meg og velter. Jeg kommer meg på beina, får rettet opp pulken og kjører videre. Det føles ut som en evighet å komme over Kvennsjøen. Når jeg nærmer meg Litlos passerer jeg enda et lag.

- Er det deg igjen? sier de en etter en mens jeg passerer dem.

- Jeg håper ikke det, svarer jeg.

Jeg sjekker GPS’n for å forsikre meg om at jeg ikke har gått i sirkel.

- Var det ikke du som kjørte utfor en skavl og måtte lete etter GPS’n din? Han hadde i hvert fall like klær som deg.

Jeg skjønner at det må være Øyvind Lillehagen, som dro fra Hellevassbu en time før meg. Jeg er åpenbart ikke alene om å oppleve litt motgang under disse forholdene. Etter tre timer kommer jeg fram til Litlos og jeg finner ut at jeg har mistet en av skiene som lå på pulken.

«Uflaks», sa Severin Suveren.

Med litt oppfriskete rutiner bruker jeg i underkant av ti minutt

er på å komme meg inn i teltet.

Foto: Kai-Otto Melau

Jeg blir en time på Litlos før jeg går videre som førstemann.

Litlos til Viersla

Snøen laver ned, det er nesten helt vindstille, og jeg tråkker meg gjennom mer løssnø enn jeg noensinne har opplevd på Hardangervidda. Jeg skjønner at dette forspranget ikke kommer til å vare lenge.

Snart ser jeg en lykt ikke så langt bak meg. Det er ikke vits i å kaste bort krefter på å opprettholde forspranget, de andre kan bare følge sporene mine og kommer uansett til å ta meg igjen før Viersla. Jeg setter ned tempoet og håper på å bli tatt igjen snart så vi kan bytte på å dra.

Omtrent halvveis til Viersla blir jeg endelig tatt igjen av Øyvind og Thomas Andersen, flere ganger tidligere vinner av dette løpet. Sammenlignet med disse to fjellgeitene er jeg bare en uerfaren bygutt, så jeg vet med sikkerhet at det kommer til å bli tøff konkurranse inn mot mål.

Øyvind har dessverre blitt dårlig og har flere ganger kastet opp mens han skulle ta igjen Thomas og meg. Han er helt utslitt og legger seg bak oss en liten stund. Oss vanlige dødelige ville kastet inn håndkleet, men Øyvind biter seg fast og plutselig er også han oppe og brøyter vei.

Foto: Agurtxane Concellon

 

Det siste stykket inn til Viersla bytter vi på å tråkke spor. Øyvind virker helt ferdig når vi ankommer det siste sjekkpunktet, men jeg vet at er det en mann i verden som allikevel skulle klare å gi jernet de siste milene inn til mål, så er det ham.

I løpet av de fire timene vi har på Viersla begynner jeg å kjenne at jeg også er på vei til å bli dårlig. Jeg skjelver selv om jeg ligger inne i det som kanskje er verdens varmeste sovepose. Ikke fordi jeg er kald, men fordi kroppen reagerer på noe.

Når jeg tenker meg om smakte det litt bensin av snøen jeg smeltet på Litlos. Etter hvert begynner jeg å brekke meg, og jeg kaster opp en del ganger inne i munnen for så å svelge det igjen. Ingen energi må gå tapt. Jeg er ikke i stand til å spise noe særlig mat, og jeg begynner å tvile på om jeg i det hele tatt klarer å fortsette.

Det er selvfølgelig ikke noe spørsmål. Jeg skal gå det jeg makter, så får jeg heller bli fragått hvis kroppen sier stopp. Jeg krabber ut av posen, begynner å hutre og jeg synes skikkelig synd på meg selv. Men det er egentlig ikke synd på meg.

Det er nettopp denne smerten jeg oppsøker gang på gang og lengter etter når jeg sitter hjemme i sofaen. Før jeg begynner å gå slenger jeg på et gnagsårplaster oppå de to jeg allerede har på hælen. Har man først begynt med gnagsårplaster er det ingen vei tilbake.

Alt føles vondt og jeg lurer meg selv til å tro at dette blir siste gangen jeg deltar på noe sånt. Der og da er jeg til og med dum nok til å tro på det.

 

Viersla til mål

 

Det har blitt morgen og selv om jeg har vært med to ganger tidligere er det første gang sikten er tilstrekkelig til å se det vakre landskapet. Solen står på, det er vindstille og hadde det ikke vært for at de siste timene kommer til å bli grusomt tunge, hadde jeg kost meg.

Selv om det er trått, er det langt i fra like mye løssnø som det var på vei til Viersla. Øyvind setter av gårde i et voldsomt tempo, og selv om han går foran, er det bare så vidt jeg klarer å henge på. Jeg kjenner det gnager i hælen. Det kjennes ut som skoen har gnagd seg inn til benet, men snart er jeg så sliten at gnagsåret ikke lenger får noe oppmerksomhet.

Thomas startet et lite stykke bak oss, men han tar oss snart igjen. Vi bytter på å gå foran og jeg må grave dypt etter kreftene for å klare å holde følge. De siste fem kilometerne er det scooterspor, og jeg vet at dette kommer til å ende med en sluttspurt når vi kommer dit hvor underlaget vil være likt for alle.

Selv om Thomas og Øyvind har et gangtempo som jeg knapt klarer å holde følge med, er jeg overbevist om at jeg har høyere maksfart når jeg setter inn støtet de siste fem kilometerne. Her gjelder det bare å henge med til spurten.

Jeg bidrar allikevel til å dra like mye som Øyvind og Thomas. Selv om jeg ikke har noe i mot Northug-taktikken i vanlig langrenn, syns jeg noe slikt ville vært fullstendig smakløst i en konkurranse som denne.

Endelig begynner nedoverbakkene og etter den første bratte utforkjøringen begynner scootersporene. Jeg rykker. Jeg går på ski som om jeg ikke hadde pulk bak meg og jeg ser jeg får en luke til Thomas og Øyvind. Jeg begynner å tenke at dette har jeg. Jeg vet jeg kan holde dette tempoet helt til mål, så nå gjelder det bare å holde seg på beina.

Men så kommer det nye nedoverbakker og Thomas glir meg raskt igjen. For en gli! Han har festet ski under pulken og i disse hardpakkete løypene er det tydelig at disse gir en fordel. Han glir forbi meg og jeg prøver å henge meg på. Det går i overkant raskt, men vi har bare ett mål for øyet, nemlig seier.

Øyvind har kortfeller under skiene og klarer ikke ta innpå. Det står mellom Thomas og meg.

Plutselig velter pulken til Thomas i en dump og jeg rekker å legge meg ut på siden uten å krasje i ham bakfra. Jeg kjører videre nedover alene. Jeg når bunnen av bakkene og skøyter de siste kilometerne mot mål. Jeg ser ikke Thomas bak meg og jeg vet jeg har seieren i lomma.

Men rett før mål får jeg en dårlig magefølelse. Jeg synes i utgangspunktet det er feil at et pulkløp på nesten 100 km over Hardangervidda skal slutte i en spurt. Men når pulken til Thomas attpåtil velter når alt skal avgjøres føles det ikke riktig å ta seieren alene. Vi har tråkket spor for hverandre i et døgn og nå skal alt avgjøres på grunn av en velt?

Hadde den pulken holdt seg oppreist kunne det like gjerne vært han som kom først. Når jeg står der rett før mål føles det ikke riktig å ta seieren alene. Jeg ser for meg en bedre magefølelse og en hyggeligere avslutning hvis jeg venter på ham og vi tar den sammen.

Hele poenget med å komme først i mål er for meg den lykkerusen og gleden jeg opplever. Når jeg da ser for meg en glede fullstendig uten bismak ved å vente, ser jeg ingen grunn til å la være. Så jeg venter og vi går sammen over målstreken. Delt førsteplass på Thomas Andersen og meg.

Foto: Vilde Andrea Starup.

Jeg er på gråten over å ha klart det. Alle de forberedelsene, alt det slitet, all den smerten og jeg klarte målet. Jeg orker ikke tanken på å være med på noe tilsvarende igjen, men jeg vet at om bare noen dager kommer jeg til å savne det. Savne spenningen, ubehaget og lettelsen.

Nå venter noen rolige dager med mye mat og hvile før jeg begynner oppladningen mot neste utfordring; Ironman Sør-Afrika.

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: