Tonje Blomseth: Den skumle, mørke november

Mørketiden har satt sitt faste grep om naturen og menneskene her i nord, nærmere sagt Karasjok. Sola står ikke lenger opp over horisonten. Hver eneste dag blir mørkere og mørkere. Heldigvis har snøen lagt seg for lengst i Finnmark fylke, og selv om det er mørkt klokken to allerede - kan vi skimte naturen rundt oss i den lysende hvite vinterdrakten.

November 2013 var jeg på mørketur i de, finske dype skoger. Langt over polarsirkelen. Mørket hadde lagt seg som et lokk over landskapet og alt man kunne høre av liv der ute i naturen var sine egne skitak som suste i nysnøen. Noen få timer med dagslys var alt man kunne suge til seg, og resten var nyanser av blåtoner som gradvis ble til den svarte polarnatta som preget det meste av de tjuefire timene i døgnet. Likevel var det en vakker opplevelse å få lov å oppleve hele mørketiden utendørs. Også alene da med hunden som eneste selskap. Slik fikk jeg lov til å oppleve denne spesielle tiden av året på en helt spesiell måte. 

Mine første skitak gikk fra Kaaresuvanto i Finland fra den berømte bensinstasjonen. En grusvei senere var jeg allerede til skogs og helt alene. Et og annet ekorn løp som villhunder i mellom trærne, men ellers var det ingen dyr eller spor å skimte. Snøen drev tett og våt i luften og gjemte sporene våre godt i den finske villmarka. Det var som å gå inn i en annen verden der vi trasket jeg og hunden med pulken på slep. Bak oss var sivilisasjonen som man såvidt kunne ense i den mørke årstiden hvor de aller fleste gjemmer seg inne under pledd og puter. Men der stod vi. Foran oss et hav av endeløs skog og fjell som bare ga oss oversikt tre timer av døgnet på hvor vi faktisk befant oss. De resterende timene vi gikk i løpet av en dagsmarsj ble gjennomgått på gps’n. 

Vi følte oss ikke alltid like trygge der vi gikk i det stummende mørket. En ting var å være mørkeredd og være sikker på at man ser tusser og troll rundt ethvert tre. En annen ting var den utrygge isen som vi i tider og stunder krysset uten å vite hva det faktisk var som befant seg under snøen. Ved flere anledninger var jeg nok ekstremt heldig ved kryssing av elver og små tjern. Isen hadde akkurat lagt seg i begynnelsen av november, og man kan aldri være riktig trygg når man ikke kjenner til områdene. I slike tider og stunder er det godt å ha en hund med seg som går først. Den enser som oftest farer lenge før vi mennesker legger merke til noe, og haddde det vært spesielt fare for å gå igjennom isen skulle hun nok ha sagt ifra. 
Vår første camp ble satt opp like under ei gammel og krokete furu. Omringet av knusktørr urskog var bålet oppe på null komma niks. Det var den perfekte første campen. Timene gikk med til å sanke ved nok til et bål som skulle varme sjela lenge. Når jeg fikk den første gnisten var det gjort. Der satt jeg stum som et forsteinet troll time etter time. Natten kom sammen med en million blinkende stjerner. Nordlyset blafret i ny og ne. Der satt jeg helt alene med Nanni og følte meg som en millionær. Her ville jeg være noen dager å bare tenne bål. Det kjentes ut som om jeg kunne blitt der for alltid. I det ene øyeblikket. Følelsen av å være der ute helt alene var enorm. Det er nesten så man kan si at å få lov til å kjenne på ensomheten er et privilegium. Det er ikke en selvfølge lenger. Vi blir stadig flere. Ikke bare storbyene fylles opp med flere mennesker, villmarka får også gjennomgå. Stadig flere trekker utendørs i søken på et aldri så lite snev av ensomhet. Ikke alle finner den. Man må vite hvor man kan ferdes for det er ingen selvfølgelighet å ha skogen for seg selv lenger. Likevel er jeg heldig. Nordkalotten er så stort et villmarksområde at jeg kunne boltret meg mange titalls mil i alle retninger uten å se folk om jeg ville det. Samtidig er det mørketid. Folk er ikke så ofte ute på tur i novemeber, desember. Egentlig helt greit for meg. Men likevel synd for dem som går glipp av alt dette. 
De blå timene strekker seg utover landskapet og skaper en trollsk stemning man kan ta og kjenne på. Når månen enda henger høyt på polarhimmelen - ja da befinner man seg i et nasjonalromantisk maleri. Mørketiden er ikke svart og dyster. Den er fargefull og eventyraktig. Man kan ikke annet enn å føle seg liten under et blafrende nordlys som kunne tatt pusten fra de aller fleste. Så der satt jeg. Hunden og jeg. Og bare vi visste hvor heldig vi var.

Tekst og foto: Tonje Blomseth
Følg Tonje på hennes hjemmesideFacebook, Instagram eller på Twitter for flere oppdateringer!