Trans Pyreneea

Straks går starten på det lengste ultraløpet jeg har og noen gang kommer til å være med på (865 km og 55.000 høydemeter). Flotte feriedager med barna og madammen før avreise har satt prikken over i´en og et endelig punktum på forberedelsene. Det betyr at planleggingen er avsluttet, utstyret er testet og kropp og hodet er nullstilt.

 

Det er ca. 2 år siden sist ultraløp av større distanse, Tor Des Geants (340 km og 25.000 høydemeter) og har derfor en god idé om hva som kreves. Denne gangen blir derimot strategien noe annerledes, med mindre trekking om natten og mer søvn. Det bør redusere den ekstreme lysten til å sove hvor som helst og når som helst, samt slippe å se frosker og dyr som hopper rundt midt på natten (når de egentlig ikke er der...).

I forberedelsene ellers har jeg gjennomført flere turer i krevende terreng og med mange høydemeter, der den mest krevende nok var 8848 høydemeter i den lokale alpinbakken. Samtidig har jeg testet forskjellige sekker, sko, matvarer og generelt utstyr, men til tross for dette føles fremdeles flere av valgene som tilfeldige. Dette er nok mest fordi man kontinuerlig må ta valget om hva som blir nødvendig å ta med kontra hva som er essensielt, samt hvilken komfort, fleksibilitet og sikkerhet man ønsker underveis. For min del har fleksibilitet og sikkerhet vært mest avgjørende noe som gjør pakkelisten noe lengre.

Det viktigste har vært å finne produkter som er ekstremt lette uten å gå på bekostning av kvalitet og fleksibilitet. Ellers har praktiske detaljer blir verdsatt slik at jeg har mulighet for å gjøre mest mulig mens jeg går (selv om ikke alt vil være like gunstig...).

Vi har mottatt en pakkeliste fra arrangøren og uten mat og drikke kunne jeg fått vekten på sekken ned til drøye 2-2,5 kg. Jeg har derimot valgt å ta med meg telt (Trolltind Superlight 2), sovepose og liggeunderlag, selv om sovepose var det eneste kravet. For min del er det viktig å gjøre dette i mest mulig autonomi, være minst mulig avhengig av andre og samtidig være mer fleksibel uansett hva som skulle oppstå underveis. Dette gjør selvfølgelig sekken tyngre, men etter nøye vurderinger, og en bevissthet om at løypen går i høyfjellet ser jeg på dette som fornuftige valg for å være forberedt på det som kan møte meg underveis.

Kvalitetssøvn blir også helt essensielt for å ha et mentalt overskudd, mer optimal restitusjon og redusere risikoen for feil-navigering om natten (samt unngå opplevelsen av trær og stokker som beveger seg..). Et telt gjør det også mulig å kunne gjøre forebyggende tiltak under tørre omgivelser og smøre på vaselinen uten å være sjenerende for andre utøvere.

Ellers har jeg valgt å ta med meg solcellepanel, ladestasjoner og en rekke lydbøker og podcasts for å kunne bryne hodet på andre ting når det begynner å kjede seg. Det blir derimot ingen skjønnlitterære bøker, da jeg også ser på dette som en mulighet til å lære mer innenfor de fagområdene jeg jobber med (fysisk og mental trening, samt ernæring).

Siden jeg har cøliaki blir sekken også en del tyngre (noe Ryanair også var tjent med). Av erfaring har ikke arrangøren mulighet til å ta hensyn til slike utfordringer, og jeg har smertelig fått oppleve at deres glutenfrie alternativer ikke nødvendigvis er det. Det tok seg ikke bra ut på Tor Des Geants da nøden plutselig meldte seg på en smal og lang fjellsti med stup på begge sider. Nå baserer jeg meg totalt på egen mat og bærer derfor med meg 2,5-5 dagsrasjoner av gangen. Resten blir sendt i dropbag, mellom 160-300 km i forveien. Kan være at jeg blir lei tikka masala, majskaker, tørket kjøtt, frukt og gels, men variasjon ville vært for luksuriøst i denne setting. Legger derimot ut en ”overraskelse” til meg seg til hvert sjekkpunkt så får jeg satse på at jeg ikke spiser opp alt med en gang. En ting som uansett er sikkert er at denne elefanten må spises bit for bit og når jeg kommer hjem forventer jeg å være mett for en lang stund fremover.

 

Mats

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: