Tur til Steigen med Børge Ousland

I helgen var vi på tur til Steigen og Manshausen hvor Børge Ousland tok vel imot oss. Børge hadde turplanene klare, og vi var spente på hva han hadde planlagt for oss. Ikke i våre villeste fantasier hadde vi drømt om å være så heldige med tur, vær og vind.

Tekst og foto: Stian Aadland

I snart to år nå har jeg hatt et samarbeid med Helsport. Det er et samarbeid som har utviklet seg til å bli en veldig naturlig del av ”friluftslivet” mitt og er et samarbeid som jeg setter utrolig stor pris på. For en liten tid tilbake fikk jeg mail fra markedsansvarlig på Helsport der stod det: Hei Stian, vil du være med oss og Børge Ousland på tur til Steigen? Sjelden har det vært lettere å rope JA

Et par uker senere står vi der på Manshausen, øyen til Børge Ousland i Steigen. Der skal vi være en helg for å fiske, spise, prate, nyte livet i fantastiske omgivelser og ikke minst prøve oss på ”Monsenruta” over småtindane. Dette er den veldig luftige ruten Lars Monsen gikk når han spilte inn NRK programmet Monsen på Villspor. For de som så programmet så viste det at selveste Monsen fikk sjelven av denne ruten, ingen vanlig søndagstur med andre ord. 

Kart over småtindan og evighetsura som skal forseres

Klokken ringer 07.00. En nydelig dag venter på oss utenfor vinduet med sol fra blå himmel og null vind, bedre blir det ikke. Med en stor frokost i magen og en enda større nistepakke i sekken er vi klare for tur. Jeg ser at det er noen litt trøtte øyner i taxien, men spenningen er der allerede.
 
Turen starter med ca 6 km fin grusvei. På rundt 2 timer er vi oppe og har unnagjort ca 700 høydemeter i et jafs. ”Dette gikk jo lekende lett” Stemningen er høy i gruppen nå, kroppene er varme og øynene vidåpne. På toppen er det en liten høyde som hindrer utsikten mot resten av ruten. De siste stegene mot toppen av høyden nyter jeg med en god spenning i kroppen. Jeg elsker dette øyeblikket, øyeblikket like før utsikten åpner seg og en ny verden viser seg. Fremme på kanten blir jeg ikke skuffet, tvert imot blir jeg overveldet, fullstendig overveldet. Spisse fjell så lang øyet kan se, Lofotveggen, knivskarpe fjellegger, blått hav og ikke minst: ruten vår over Småtindan.
 
 Børge speider utover sin egen lekegrind
 
 
Synet av ryggen vi skal forsere tar pusten fra flere i følget vårt. Den er bratt, skikkelig bratt og veldig smal, noe som gjør at det er lite rom for å gjøre feil. Børge sender meg ut på rekognosering for å se om ruten rett og slett kan bli i drøyeste laget. Jeg klatrer og klyver langs ryggen med store fallhøyder på begge sider. Ute på ryggen blir jeg er så giret at verden rundt meg forsvinner litt. Det eneste jeg ser er ryggen foran meg, den er fullstendig perfekt. Men det går fort opp for meg at den ikke er perfekt for alle. Med høydeskrekk vil den bli et mareritt, den er rett og slett for eksponert, for lite rom til å hjelpe hverandre. Jeg roper tilbake til Børge og gjengen at de må gå for plan B. Det er en travers som går noen hundre meter lenger nede på nordsiden av ryggen. Fysisk sett en tyngre rute, men uten store fallhøyder og bratte forseringer.
 
 
Jeg er allerede så godt i gang ute på ryggen at jeg fortsetter. Det er en egen verden her oppe. Ryggen går opp og ned som en berg og dalbane, noe som gjør at man aldri ser hele ruten. Dette gjør at jeg aldri kan være helt sikker på om veien er farbar over neste topp. På høyeste punktet stopper jeg for første gang opp et lite sekund. Puster dypt mens jeg tar inn utsikten og kjenner kroppen dirre av glede. Øyeblikket fester seg i sjelen.
 
 
 
 
Vel over ryggen møter jeg resten av gjengen. De har gått en tung rute men smiler stort. Siden solen sakte synker mot horisonten blir det ikke mye tid til pause. Vi jobber videre, traverserer bratte heng, klyver ned skrenter og opp steiner. Vi jobber godt sammen og sakte men sikkert når vi ryggen til Hattmannen (748moh) Der oppe på ryggen får vi for første gang se målet, Ersvikstranda hvor kajakkene ligger å venter på oss. Mens vi står der og hviler senker solen seg ned bak Skotstindan og bader landskapet i blodrøde farger. Det er et praktfullt syn, men vi har ingen tid å miste. Mellom oss og kajakkene ligger nemlig ca 500 høydemeter med bratt steinur. Det er bratt og ulendt, spesielt for slitne bein blir denne nedstigningen en skikkelig prøvelse. Det er full konsentrasjon for hvert steg, i denne typen terreng er det lett å gå på en smell. Ca halveis i ura går lyset. Solen har takket for seg og sikten er begrenset til rekkevidden av hodelykta. Vi jobber taktfast med et skritt av gangen, en stein av gangen og etter en liten evighet er vi alle sammen fremme ved kajakkene. Her er vi unisont enige om at vi klarer oss fint uten steinur en stund.
 
Kajakkturen tilbake til Manshausen blir en sjarmørettappe. Blikkstille vann, tindrende stjerner og nesten fullmåne blir kronen på verket etter en helt fantastisk dag på tur. Hjertelig takk for turen mine venner.
 
 
En stor takk til Børge Ousland for fantastisk gjestfrihet, gode samtaler  og masse inspirasjon til framtiden. Ta en titt på www.ousland.no for å se nærmere på Manshausen, dette stedet kan jeg anbefale på det aller, aller varmeste.
 
Stor takk også til Helsport som tok meg med på denne turen. Veldig godt å se at et så bra merke som Helsport har så fantastiske folk bak seg. Håper samarbeidet vårt går langt inn i framtiden. 
 
Sjekk også ut bloggen til Stian: http://www.stianmedsekken.net/
 
All foto og tekst: Stian Aadland

For å motta din bestilling før jul, bestill innen: